babylizz91

Jeg har hatt en lang prat med foreldrene mine, som får stadig telefoner fra andre angående denne bloggen min. Den er negativ, jeg bretter ut om livet mitt, jeg virker som en person som ikke har respekt for meg selv, jeg virker som om jeg elsker oppmerksomheten og rett og slett elsker meg selv. Beklager, om jeg har gitt dette inntrykket! Jeg vet at innleggene mine er negative, og jeg vet at noen av bildene mine kan virke veldig tvilsomme - men jeg hadde inderlig et håp om at det ikke ville bli lagt merke til på den måten.

Det jeg nå vil gjøre er å lage en ny blogg. Den vil fremdeles være like åpen og ærlig, men det som har skjedd meg blir værende på denne bloggen - som vil være åpen her i bloggverden, men kommer ikke til å være aktiv.

Vil ikke spør om dere har fått det intrykket som bekjente av foreldrene mine har fått, siden svært få ville ha vært ærlig med meg angående det. Men jeg skal lage en ny blogg der jeg er like ærlig NÅR jeg har det ille, men også viser den gode siden av meg som ikke er deprimerende :)

Tenkte jeg skulle legge ut svarene på spørsmålsrunden min i skriftelig form denne gangen - om dere vil ha neste innlegg i videoblogg er det bare til å sende inn. De spørsmålene som kommer inn etter at dette innlegget med svarene har komt ut, vil bli besvart på videoblogg. Husk at du kan kommentere/spør anonymt om du ikke vil gå ut med ditt navn/din blogg i spørsmålene - alt blir besvart uansett. Akkurat nå holder jeg på å installere THE SIMS 3, faktisk! Er ikke jeg som har lastet det ned, så er ikke meg som gjør noe ulovlig denne gangen. Har en slik crack-generator, og fikk en kode derfra. Det jeg ikke visste var at jeg senere måtte bruke denne koden for å bekrefte (lure Maxis til å tro) at dette ikke er falskt eller hack. Nå finner jeg ikke tilbake til den koden jeg brukte, og ikke husker jeg den heller. Om noen vet om noe som kan hjelpe, blir jeg glad for det. Har ikke så veldig lyst til å avinnstallere (og ikke vet jeg hvordan det gjøres heller).

Spørsmålsrunde:

Hvilken parfyme bruker du?

- Det varierer veldig. Har omtrent 10 parfymer som jeg bruker til forskjellige anledninger/forskjellig humør. Har dem ikke her akkurat nå, men skal huske å skrive en liste over hvilke jeg bruker mest.

 

Hvilken evne/talent kunne du helst ønske du hadde?

- Det å gjøre andre mennesker friske og glade hadde vært verdens beste evne!

 

Hva er ditt favorittord?

- Det mest brukte ordet mitt er nok "Faen" eller "Fitte" (beklager!), men favorittordet mitt.. Lidenskap, er jo et veldig fint ord! 

Hva liker du best og minst med en gutt?

- Det jeg liker best med en gutt må vel være når de er "super-macho" og beskyttende, men samtidig snille og forsiktige mot meg. Ikke mange av dem akkurat, så noen tabber har det jo blitt fra min side! Det jeg liker minst er det at mange skal være så utrolig tøffe og barske, og sloss hele tiden. Det freaker meg ut og gjør meg rett og slett livredd.

 

Hvilken kjent person synes du er den flotteste?

- Bam Margera! Han kunne godt ha hatt bedre magemuskler, men ellers er dette den mest sexy skapningen i kjendisenes verden.

 

Liker du best og gå i kjole & eller bukser?

- Bukser, absolutt. Har tenkt til å legge om stilen min til mer feminint (som broren min sier. "Du skal bli bimbo, det kler deg!") så da blir det nok litt kjoler og skjørt også, selv om jeg misliker det sterkt. Tror det er mer som en vanesak, igrunnen. 

Hvilken høytid liker du best?

- Høytid og høytid, men jeg liker sommeren best. Julen er også kjempekoselig siden hele familien min møtes (ikke ofte du ser mine 3 storebrødre, lillebroren min, foreldrene mine og besteforeldre i samme rom! Derfor er det en veldig viktig tid for meg) 

 

Og hvilken er verst?

- All fritid (fra skole, jobb osv) er jo positivt. Men siden jeg ikke er kristen føler jeg at det blir for dumt å feire alt mulig som har med det "oppspinnet" (i mine øyner) å gjøre. Men det er jo fint når alle har fri og kan sove lenge og feste litt ekstra - så egentlig misliker jeg ingen høytid. Eneste er julen når ikke alle brødrene mine er der - det ødelegger så mye. Neste jul blir nok min eldste bror å lage "sin egen hjul" med kjæreste og barn, og den mellomste storebroren min er ikke så glad i slike feiringer.. Så tror nok at Julen 2008 var den siste koselige julen jeg får, siden det ødelegger alt for meg når de er borte... Men jeg har hatt 17 fantastiske julefeiringer i livet mitt, og det er det jo ikke alle som har hatt!

 

Hvilken jobb ville du helst hatt?

- Noe som har med hund å gjøre. Trene "problemhunder" er noe jeg virkelig elsker. Har ingen utdannelse eller noe for tiden, men kan likevel trene andres hunder - selvfølgelig ikke ta betalt i penger, men det å se forandringen fra en aggressiv og redd hund til en hund som blir terapihund for funksjonshemmede for eksempel, det er betaling i massevis. Vil svært gjerne åpne et omplasseringssenter, men da må vi nesten kjøpe oss et småbruk først. 

 

Hvor ville du reist? Om du fikk fritt valg.

- Danmark! Det finnes ikke et eneste sted i verden hvor jeg føler meg mer hjemme enn i Ålborgs herlige gater med murstein-hus, blomstrer, marihøner og glade mennesker.. Danmark, herlige Danmark. 

 

Kunne du tenkt deg og bo i Danmark?

- Absolutt! Men jeg vil ikke flytte så langt unna familien min, så det får heller bli når mine foreldre har mulighet til å flytte ned dit. Jeg er veldig avhengig av familien min, så det blir i alle fall om en stund. Der nede vil jeg satse på å kjøpe småbruk sammen med dem (har dere lagt merke til hvor billig det er å kjøpe hus/gårder der nede?!). Det er absolutt en liten drøm jeg har.

Liker du best diskotek/eller puber?

- Jeg liker ikke så godt diskotek, og særlig de blå lysene (som får alt til å se "hakkete" ut) gir meg totalt panikk. Er ikke over alt jeg kommer inn på utesteder siden jeg bare er 17 år ennå, men det er absolutt puber jeg liker best. Det er kjempekoselig å sitte der i en mørk pub med øl på bordet, gutter som gjerne spanderer (og jeg er så full at jeg tror det er for å være snill og ikke fordi de vil ha sex) og gode venner som passer på at jeg ikke gjør noe dumt. Det er selvfølgelig et must at det ikke er fjortisfulle tenåringer der - for det er noe som virkelig kan gjøre meg sint når jeg er full! Da kommer meningene ut..

 

Liker du best mørke, eller lyse gutter?

- Er det hudfarge du mener? Da liker jeg noen som har omtrent samme hudfarge som meg selv - skandinavisk. "Latino" er også utrolig sexy - hehe, dem har jeg alltid hatt en svakhet for. Men om det er håret du mener, så elsker jeg gutter med svart hår. Det er ikke akkurat så veldig viktig, men tror nok jeg har anbefalt alle guttevennene jeg noen gang har hatt, å farge håret sitt svart om de ikke har den fargen naturlig. 

 

Hvor mener du aldersforskjellen bør ligge?(mellom par)

- Det spiller ikke noen rolle så lenge det ikke er en drastisk forskjell. Har selv kun vært sammen med gutter som har vært eldre enn meg. Nummer 1 var 10 år eldre enn meg (ikke djevelen altså, dette er en person som svært få vet at jeg har vært sammen med, men var altså kjærester i et halvt år. Den gangen var jeg selv 12-13 år gammel). Øystein var litt over 4 år eldre enn meg og Andreas var 3 år eldre. Siden det første forholdet endte fordi jeg ikke var klar for å ha sex med noen, så syns jeg det var en altfor stor aldersforskjell. Nå som jeg er 17 vil jeg ikke være sammen med andre under 16 år, men heller ikke de som er over 27 år gammel - merkelige tall, men det er altså grensene mine. Om de kan tøyes vet jeg ikke.. Er man under 13 år syns jeg man skal ha kjærester i samme alder om man i det hele tatt skal ha noen. Er man mellom 13 og 16 år syns jeg ikke at den andre skal være mer enn 18. Men det er jo min mening.. Etter at man har fylt 16 er man vel kanskje mer sikker på hva man vil og ikke vil - så da går det ikke så mye på alder mener jeg.

 

Syntes du alder er kun ett tall?

- Når det gjelder vennskap så er det bare et tall. Jeg personlig trives best sammen med mennesker som er eldre enn meg selv, men har også venner som er yngre. Det spiller ikke så stor rolle, men det spørs mye på personen. Når det kommer til kjærester så har jeg satt mine grenser, ikke noen under 16 år og ingen over 27 år gammel. Som sagt - vet ikke om de grensene kan tøyes ennå.

 

Hva tror DU det skjer med oss mennesker når vi dør?

- Jeg tror vi blir gjenfødt. Tror nok vi kommer tilbake som andre mennesker, for det virker for ulogisk at jeg som har gjort meg erfaringer som menneske plutselig skal bli en larve. Men på samme tid tror jeg at jeg har vært en hest i mitt tideligere liv - jeg er livredd for å spy (hester kan ikke spy) og jeg har en tendens til å skjønne hesters "språk" bedre enn menneskers. Det kan jo være pga min interesse for dyrene siden jeg var ung, men noe sier meg at det er hest jeg en gang var. Det blir jo spennende å se hva som skjer med oss når vi dør - det er det jeg tenker for å slippe å ha den dødsangsten mange har. Jeg vil jo ikke dø, men jeg tenker at det blir spennende å finne ut hva som skjer - da blir det plutselig ikke så skummelt å ikke vite..

 

Prøva du å unngå nåkken?

- Ja, mennesker jeg har en fortid med som jeg ikke vil skal bli realitet igjen. Derfor skjønner jeg at mange av vennene mine blir redd for at jeg unngår dem siden jeg ikke alltid har mobilen min i nærheten - det er rett og slett fordi jeg ikke orker å se at visse mennesker ringer meg. Dette er altså snakk om mennesker som enten er kriminelle og/eller narkomane - de har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt til.

Fins d menneske som e gla i dej, men som e usynlige for dej?

- Nei, det er det absolutt ikke. Men igjen - jeg skjønner at man noen ganger kan tro det pga mobilen som ikke er tilgjengelig og at jeg noen ganger er helt fraværende. Dette må jeg unnskylde med at jeg har mye å tenke på for tiden, og om jeg ikke vinker til deg i butikken eller snakker med deg når jeg møter deg, er det rett og slett fordi tankene mine er på et helt annet sted. Dette er tider hvor jeg er "dårlig" (deprimert eller har angst) så da er jeg ikke helt meg selv - derfor tror jeg ikke du har interesse for å snakke med meg heller i de tidene. Må nevne at dette ikke skjer ofte, og noen ganger hender det bare at jeg ikke legger merke til deg rett og slett fordi jeg er fullstendig vimsete.

 

Ken e dei 10 beste personene i heile verden?

- Oida! Det var vanskelig! Det går det ikke an å velge mellom.. Venner, familie og dyrene (teller de som personer?) er i alle fall de aller beste. Sarah - du er blant dem vennen min :)

 

Ligna du mest på mamma eller pappa ?

- Jeg er mest lik pappaen min, både i utseendet og personlighet. Når jeg var liten var det mamma jeg lignet mest på utseendemessig, men alltid har det vært pappa jeg har hatt mest til felles med.

 

Ka høg/lav e du ?

Jeg er hele 164 OG EN HALV centimter kjempestor =)

 

Ka veie du ?

Veide meg i november 2008, og da var jeg 42 kilo. Har mine mistanker om at jeg veier 39 for tiden, men har ikke veid meg på lenge. Har ikke vekt, så det er litt irriterende..

 

Ka farge e håre ditt IRL ?

- Min naturlige hårfarge altså? Det er lys, lys blond faktisk. Huff.. =P

Ka he du dårlig samvittighet over ?

- Jeg har ikke mulighet til å ta vare på hesten min slik sitiuasjonen er for øyeblikket, så har dårlig samvittighet for det. Men på samme tid har han det jo helt perfekt akkurat nå, så trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det. Er også lei meg for at jeg ikke er bra nok til å finne på ting med venner så ofte, men det er tross alt bedre at jeg blir bedre på min måte enn at jeg skal bli verre og verre.

Vil du skru tilbake i tid å fikse nåkke du he gjort feil , ka ?

- Nei, alt jeg har gjort, sagt og ikke gjort har formet meg til den personen jeg er nå. En person jeg faktisk elsker å være, fordi det virkelig er meg, og ikke en falsk kopi av noe som helst annet. Så jeg ville ikke ha vært foruten noen av mine erfaringer - siden jeg er fryktelig bortskjemt for eksempel, så tørr jeg ikke tenke på hvordan jeg hadde oppført meg om jeg ikke hadde lært på den harde måten at livet er et helvette en periode, og himmel den neste perioden. Så nei - jeg ville aldri ha gått tilbake i tid, verken for å igjenoppleve noe eller forandre på noe.

He du nåkken gang sagt at du hata nåkken ut'n å meine d ?

- Ja, jeg sier for eksempel akkurat nå at jeg hater ventetiden til jeg får Troika. Men det gjør jeg egentlig ikke - for når jeg får henne tenker jeg så fint tilbake på den gangen jeg gikk og trippet for å få tiden til å gå fortere. Jeg har alltid sagt at å hate er et for sterkt ord for meg, og det står jeg fremdeles for. Hater ingen, men misliker mange.

 

Ken e den personen du e sur på akk no ?

- Jeg er sint på de som ikke forstår at et nei er et nei, rett og slett. Jeg er sint på dyremishandlere, voldteksmenn, barnemishandlere og narkomane. Jeg er sint på veldig mange egentlig, men helt personlig så har jeg tilgitt (på en måte - borte gjemt men aldri glemt), alle som en gang har gjort meg sint eller lei meg.

 

Hvilket av dyrene dine som du har eller har hatt er ditt favorittdyr nr 1?

- Det er absolutt Poppy. Ingen tvil om det i det hele tatt! Han er den beste i hele verden, og jeg elsker ham høyere enn mitt eget liv. Han er absolutt den i verden som betyr mest for meg, og den som alltid har betydd mer enn alt annet.

 

Hvilken viktig sak brenner du mest for?

- Heimbrent. Neida, det er det å hjelpe og støtte andre som har det vanskelig. Det å personlig kunne være til hjelp på en eller annen måte er det beste som finnes. Jeg brenner også veldig for å redde dyr som ellers har en mørk skjebne i vente - de klarer jeg ikke å takke nei til. Det er nok derfor jeg har hele huset fult av dyr hele tiden.

 

 Hvis du skulle vært med i en film, hva ville vært drømmerollen din?

- Hmm.. Den var vanskelig! Det blir nok å være hovedpersonen i min egen bok om den noen gang blir til film, men ellers hadde det vært morro å vært en slik sexy, lettkledd jente som kan banke vettet av alle kriminelle - kanskje også ridende på en fantastisk fullblodshest med en liten chihuahua under armene. Altså en feminin, sex, søt rolle som samtidig er den tøffeste i hele filmen.

 

Hva tror DU folk irriterer sg mest ovenfor ved deg?

- Det at jeg ikke alltid har tid til dem, kanskje. At jeg noen ganger er som en "bedreviter" når det gjelder det å gi råd - men alle som har irritert seg over sistnevnte har enten tatt mine råd og vært overlykkelig, eller trosset dem for så å komme krypende å si at jeg hadde rett. Jeg sier min mening og gir mine råd, det er opp til hver enkelt om de vil ta de imot eller ikke. Tror det er mye med meg som kan irritere andre, egentlig. Det at jeg er en flørtende person er kanskje en av dem - men det ligger aldri noe bak.

Vist du vant masse penger, hvem ville du gi di til?
Altså, du måtte gi di vekk!

- Da hadde jeg gitt dem til mitt eget fond for å redde dyr i nød/omplasseringsdyr om det er lov. Grunnen til at jeg vil gi dem til "meg selv" (altså et fond jeg har) er fordi jeg da VET at disse pengene vil bli brukt til noe jeg virkelig elsker, og jeg selv har kontroll på at hver eneste krone går til akkurat dette fondet. Om man gir penger til Redd Barna så får bøssebærerne litt (jeg har vært bøssebærer selv, og da fikk vi ta ut hundre kroner fra egen bøsse og putte i lomma) så går det ikke bare til det fondet jeg vil støtte. Andre fond tar seg ofte lønn rett fra mine penger og til sin lomme, så det vil jeg ikke ta en del av. Om jeg har råd til å gi bort til trengende barn, skal jeg har råd til å dra ned dit for å gi dem personlig.

 

Støtter du noen slaks hjelpeorginasjoner pr i dag?

- Nei, ikke egentlig. Jeg som privatperson er jo med på å hjelpe dyr i nød ved å ta dem til meg som privatdyr, hvorav noen av dem blir gitt videre til et godt hjem. Dette er ikke for dyrebeskyttelsen eller noe sånt, men noe jeg gjør selv. På grunn av det jeg skrev ovenfor så vil jeg ikke støtte noe i offentligheten. 

 

 

Håper dere fikk gode svar på spørsmålene! Om dere vil ha utdypt noe, er det bare til å si ifra. Flere spørsmål som kommer inn etter at jeg har publisert dette, vil komme på en videoblogg. 

 

Jeg tenkte at dere burde få bli mer kjent med meg som personen jeg er - sett bort ifra det vanskelige som har skjedd. Det som har hendt i fortiden min har jo formet meg til den personen jeg er nå, men det ikke en person dere kanskje skulle ha trodd. Jeg er ingen mørkkledd "emo-jente" som mange har trodd av bloggen min. Jeg er tvert imot en smilende, glad jente som til tider er altfor sprudlende og energisk!

Ser dere! Liz smiler også!

Kallenavn: Liz
Født: 18.11.1991
Jeg har bodd mine første år i Danmark, men mine foreldre er norske med danskt blod i seg. Jeg kommer til å flytte tilbake dit en gang, så jeg blir "helt" dansk. Jeg snakker flytende dansk i en herlig dialekt som ikke mange forstår - og jeg elsker det. Min onkel og hans familie bor der, og i tillegg har jeg noen venner der nede. Er der ikke så ofte som jeg kunne ønske, men det kommer nok med tiden.

Min største interesse er dyr, og slik har det vært lenge. Har nok hatt alt mulig av dyr, både lovlige og ikke lovlige (skilpadder og farlige fisker). Dette er min lidenskap, rett og slett. Mange mener at jeg har for mange dyr, men det har jeg ikke. Jeg har penger til det, jeg har tid, kunnskap og kjærlighet. Hva mangler da?

De 5 beste vennene i verden:
- Hallvard (Lillebror, 15 år, forlovet)
- Vibeke (Søta mi!)
- Ane (Hallvards kjæreste)
- Linn (Lillejenta mi)
- Bam (My BFF)
(Tilfeldig rekkefølge)

Beste filmene er:
- Fast & The Furious (Spesielt Tokio Drift)
- The Guardian
- Jhon Tucker Must Die
- Danny the Dog
(Smaken min varier veldig. Jeg kan se en grøsser på fanget til noen, si "AAAU" når folk sloss på en slossefilm, gråte når jeg ser en romantisk film - før jeg sovner og kose meg halvt ihjel med filmer som har med bilder, deilige menn og hot musikk)

Musikksmaken min:
Jeg liker best rock og metal, men det varier med humøret. Enya er feks kjempedeilig å sovne til, mens Tokio Drift-sangene og Carameldansen er artig å feste til. Veldig variabelt med andre ord!

Av sminke bruker jeg:
Foundation under øynene på de ikke så gode dagene, mascara og eyeliner. Lypsyl er bedre enn lipgloss. Ikke så mye med andre ord, men så vil jeg ikke at folk skal få sjokk de dagene de ser meg uten sminke. Alle kan fake beauty med sminke, og det har absolutt ingen hensikt mener da jeg.

Mest fornøyd med kroppen min:
Jeg er fornøyd med at jeg har oppnådd det jeg har oppnådd. Ikke det at jeg liker å være så tynn, men jeg liker det at jeg fikk det til - det var jo veldig vanskelig. Men nå skulle jeg ikke nevne problemene - så jeg må vel si rumpa, fordi den begynner å vise!


Minst fornøyd med kroppen min:
Jeg (som sikkert alle andre jenter) syns at puppene mine er altfor små. Dessuten vil jeg gjerne legge på meg, så det prøver jeg vel på min måte.



Nå kommer jeg ikke på mer å skrive om meg selv, men om du lurer på noe så er det en SPØRSMÅLSRUNDE som startes akkurat nå! Fyr løs med alle mulige spørsmål!

Jeg har en helt merkelig tankegang av og til. Nå satt jeg nettopp og tenkte på det med avl. Med hunder feks er det veldig strenge krav til avl - både hunn og hann må være pene, ha godt gemytt, ingen sykdom osv. Det er veldig strengt med alder på begge dyrene, legger stor vekt på alt som har med gemytt og oppførsel å gjøre. Men hva med mennesker? Alle får jo unger. Stygge folk, uoppdragne mennesker, kriminelle, syke osv.. Det blir det jo ikke lagt vekt på. Nå mener ikke jeg at de som ikke har det perfekt ikke skal få barn - men det er bare nok en merkelig tanke som streifet meg. Har ikke alle tisper rett på et kull? Dette innlegget er det vel ikke noe poeng i, men likevel. Det er sikkert fordi jeg tenker så mye på valpen min (beklager, må visst nevne henne utenfor valpebloggen også!).

Nå må jeg nevne Troika (som hun mest sannsynlig blir hetende) enda en gang. Det er bare 9 dager til hun er i armene mine! Herreguuud, som jeg gleder meg. Beklager. Dere som vil høre om henne kan lese valpebloggen jeg har nevnt nedenfor. Men jeg er så overlykkelig! Hun er jo verdens søteste lille valp..


Tenkte å rydde rommet mitt snart, men jeg orker bare ikke. Vil kose meg! Tenkte å dra ut for å trene klikker-trening med Poppy etterpå. Tips osv til trening av hund kommer straks på Troikas blogg.

Dette ble et veldig slik "I dag har jeg, åzzåååå, lizzom, ikke saaant?"-innlegg, men jeg har en enorm trang til å blogge, og beklageligvis for statistikken min, så har jeg ikke noe negativt å blogge om. Men jeg vil vise dere litt av det andre i livet mitt i tillegg til det vonde - føler at jeg gir et inntrykk av meg som passer til et ulykkelig emo-menneske.. Det er jeg ikke! Jeg har det supert, selv om livet noen ganger går imot meg =)

Tenkte å ha en spørsmålsrunde igjen, så bare spør! Gjerne noe som går mer på meg som person, og ikke problemene mine. Vil at dere skal bli kjent med meg som den jeg er! Kanskje jeg skal sette opp faktasetninger om meg selv? Hvor mange - dere bestemmer!

Siden jeg ikke skal kjede de som ikke er hundeinntrissert på bloggen min, har jeg opprettet en egen blogg til valpen som kommer i hus 29.Mai =) Om dere vil besøke den, følge henne i livet, se bilder og mye mer er det bare til å stikke innom og legge oss til som venn :)

Http://valpenmin.blogg.no

Her er min lille skjønnhet som blir min om TI DAGER. Kan nesten ikke vente.. Nå vil jeg ha et navn som har noe med sjokolade å gjøre, så send inn tips :) Den som sender inn vinnernavnet får selvsagt et stort skriv i bloggen min :)

Jeg får spørsmål fra vennene mine om det hele tiden "Hvordan klarer du å holde følelsene dine skjult?" og noe som "Hvordan klarer du å ha igjennomgått så mye smerte, uten å få vasket bort smilet ditt?". Det er ikke det at jeg tenker på hvor fantastisk livet mitt er after all. Når jeg skifter sengetøy på sengen min og ser alt blodet som ikke gikk bort i vask, når jeg ser for meg meg selv ligge der gråtende i smerte og angst, når jeg hører ordene om igjen og om igjen; "Når ei jente sier nei, mener hun ja.. Du fortjener ikke bedre, jævla hore..."  Tror dere at jeg tenker "Jaja, livet mitt er jo tross alt vidunderlig, dere!"?

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg gråter. Skjelver i bena på en slik måte at jeg ikke klarer å stå oppreist. Klynger meg til sengen fordi det føles ut som om alt i rommet går rundt og rundt, opp og ned. Prøver å feste lakenet på sengen, mens det andre hjørnet spretter tilbake, og blodet lyser mot meg som om det fæle hadde skjedd dagen i forveien. Det er et mareritt, men likevel tvinger jeg meg selv til å gjøre det, hver tredje dag. Skal komme over det. Skal vinne over fortiden, og vise den at den ikke kan ta meg.

Hvordan kan det ha seg at med en gang noen kommer inn på rommet mitt, sitter jeg der med et smil rundt munnen og klager over at lakenet er for lite? Jeg skal ikke vise følelser. "Engelen min, følelsene dine er dine. Ikke del dem med andre. Ha dem for deg selv. Er du sint, tren mer - hardere. Er du trist, gråt alene. Er du glad - vis det for verden".

Det var Djevelens ord til meg om jeg kom til ham når jeg hadde det vondt. Gikk jeg til stallen for å få tankene ut til hesten min, var han der straks for å vise meg at man ikke viser følelser til noen. Når er rom er lukket og låst, og ingen er i nærheten, da kan man vise følelser. Ikke før. Ikke etterpå.

Det sitter fremdeles igjen i meg. Dere som kjenner meg har nok merket det? Vel, jeg er ikke like flink som før. Tideligere kunne du ikke skimte et snev av sorg i meg - til tross for at armer og bein hadde blåmerker, til tross for at underlivet var flerret opp med saks. Jeg stod der. Like stødig med et smil rundt munnen, og ord som "Det order seg" til vennene mine som kom til meg med sine problemer.

Jeg vil ikke skjule alt lenger. Det er greit nok at de som er glad i meg leser bloggen min for å ha et visst innblikk i livet mitt, men det er ikke nok. Jeg vil vise hvordan jeg har det. Jeg vil gråte. Jeg vil ha en klem. Jeg vil ha trøstende ord og et kyss på pannen. Hvordan skal jeg få alt dette uten å vise følelsene mine? Jeg har jo det ikke ille hele tiden, så det er ikke alltid jeg føler for å gråte heller. Jeg vil at andre skal se når jeg har det vondt. Derfor velger jeg å skrive dette innlegget, som kanskje blir slettet i morgen - når jeg finner ut at jeg ikke burde ha vist meg så gjennomsiktig som jeg snart viser meg. Jeg får meg ikke til å ringe noen for å si "Jeg må snakke med deg, jeg har det grusomt". Jeg får meg ikke til å møte opp på døren til noen å forvente en klem. Jeg vil at du som leser dette skal kunne vite når jeg trenger deg, uten at jeg må si stort.

Selv om jeg ikke sier noe, er det fremdeles mange måter å se om jeg har det vondt på. Jeg vet om dem selv, de er tydelige, men ingen tenker over det. Nå vil jeg fortelle deg det, og etter det er det opp til deg å bestemme om du vil støtte meg når jeg har det vondt, eller om du vil late som ingenting. Jeg respekterer begge deler. Om jeg hadde dukket opp hjemme hos deg hadde du ikke hatt et valg, men nå får du det - du bestemmer selv om du vil gjøre noe når du merker tegnene.

1. Når jeg er deprimert, er øynene mine blå. Noen ganger er de mer grå, men det har omtrent samme betydning. Er øynene blå, har jeg det vondt. Er øynene grå, er jeg virkelig langt nede og har det fryktelig.
2. Om jeg på msn har bildet av meg selv som krysser armene mine foran kameraet for å vise tatoveringene "Stay Strong", så har jeg det grusomt.
3. Om jeg "diller" med tungepiercingen min overdrevent mye, er jeg stresset. Da tenker jeg mest sannsynlig tilbake i tiden, og er redd.
4. Om jeg skriver dialekt på msn utenom det er noen som snakker samme dialekt som meg, så tenker jeg tilbake i tiden - noe som betyr at jeg ikke har det så godt. Det samme gjelder om jeg ikke har stor forbokstav etter punktum, og andre feil i skrivemåten.
5. Om jeg stammer og sier "Jeg må ut" så er jeg på randen til å bryte sammen. Uavhengig av om jeg rekker å komme meg bort fra folk, eller ikke. Da må jeg ut eller inn på badet for å gråte og ta meg sammen, før jeg igjen kan fortsette som normalt. Dette kan være tilfellet om jeg ofte "går opp for å snakke med foreldrene mine" eller "går for å pusse tennene mine" eller at jeg for hundrede gang på ti minutter må på do.
6. Biter jeg på fingertuppen slik det ser ut til at jeg biter negler, så vil jeg skade meg selv. Da angrer jeg på noe jeg har gjort, som mest sannsynlig har noe med det jeg har opplevd å gjøre. Da har jeg det vondt, og kan lett få flashback hvor jeg bryter sammen og gråter.

Jeg vil at mine nærmeste skal vite dette, for å ha valget om de vil gjøre noe eller ikke. Jeg sier ikke at jeg trenger at dere stiller opp for meg hele tiden, men her har dere tegnene på at jeg er mottagelig for hjelp og støtte. Om du ikke klarer å få deg til å hjelpe meg, er det helt greit. Jeg er vant med å klare meg på egenhånd. Men jeg vil vite at dere vet, for å si det slik. Jeg vil ha den tryggheten i at dere vet at jeg har det vondt noen ganger, selv om jeg smiler og ler. Nå vet dere det. Om innlegget blir slettet i morgen eller ikke vet jeg ikke, men nå er jeg glad for å ha sagt det. Vist meg fra min svake, gjennomsiktige side. Ikke se opp til meg for at jeg er så flink til å skjule følelsene, for det er jeg ikke. Jeg er flink til å legge tegnene på et punkt som ingen tenker over. Følelsene er der like sterkt, man må bare tenke over de rette tegnene..

Hei på dere igjen! Har ikke klart å logget på bloggen min i det siste, faktisk gikk det ikke an før akkurat nå. Tror Marte som jeg hadde besøk av i går ble litt redd når hun så hvor sint jeg ble når jeg aldri klarte å logge meg inn! Hehe, men nå går det i alle fall - så slipper jeg å bli helt sprø!

Må innrømme at tiden uten Andreas har vært grusom. Ikke fordi vi ikke er sammen lenger, men fordi det virker som om han ikke ønsker noen form for kontakt med meg. Hva har jeg gjort galt? Det var jo han som slo opp med meg, så hvilken rett har han til å være sint? Vel, jeg skal ikke bry meg selv med alle spørsmålene. Så lenge han ikke ønsker kontakt, kommer jeg heller aldri til å få svar. Jeg vet at jeg ikke kommer til å være trist over dette for alltid. Men akkurat nå gjør det vondt. Akkurat nå vil jeg heller være i helvette enn her. Men det er nå. I morgen er alt lysere, ikke sant? Den tanken gjør meg i alle fall litt tryggere.

Nå får jeg fokusere på det jeg har, og ikke det jeg har mistet. Det er vanskelig, men jeg har bestemt meg. Jeg skal klare det. Jeg har komt meg langt allerede. Jeg gråter meg ikke inn i søvn, jeg sier ikke nei til å få besøk lenger (har gjort det for at de skal slippe å se hvor ille jeg har hatt det) - nettopp fordi jeg ikke har det ille. Det verste som er i hodet mitt nå er at jeg ikke har Andreas lenger. Men det er jo noe de aller fleste går igjennom, ikke sant? Jeg kan ikke forvente at et forhold mellom mennesker på 17 og 20 år skal vare evig - selv om det var det jeg ville og drømte om. Det blir for dumt å leve i en slik fantasiverden, det har jeg funnet ut for lenge siden. Likevel gjør jeg det. Går på den samme fellen: "Nå skal alt ordne seg". Det gjør det ikke. Ikke før du innser at verden ikke er et Sims-spill hvor du kan styre alt selv. (*Sukk*, savner å spille sims med ham.. "Anda mair" og "ån de begginnin agæn"..)

Jeg skal ikke klage. På den lille tiden har han tross alt forandret meg. Mye! Jeg er ikke lenger "på bunnen", men jeg ser hvor herlig livet faktisk er. Selv uten ham i det, så er det faktisk ganske herlig å leve. Det gjelder bare å se på det positive i livet. Det som gjør at jeg elsker livet så høyt nå, er fordi jeg aldri vet hva som skjer i det. Du kan ikke kontrollere noe annet enn deg selv, men hva er poenget med å ha strenge tøyler på deg selv når alt det andre i verden skjer uavhengig om hvorvidt du har kontroll eller ikke? Det er den mest logiske setningen jeg noen gang har skrevet, tror jeg. Det er jo så sant! Jeg har alltid villet kontrollere meg selv. Tenke over alt før jeg gjør det, og fundere på om det er rett eller galt - selv om jeg ikke alltid velger det rette. Hva er poenget? Alt skjer som det skal, uansett hvor god kontroll du har på deg selv. Slipp kontrollen. Nyt livet. Lev. Vær fri!

Plutselig var jeg singel igjen, noe som egentlig kom som en overraskelse. Vel, så lenge Andreas har det godt så har jeg det også fint. Klisjè kanskje, men det er sant. Jeg har bestemt meg for å ikke tenke negativt, og vil ikke la dette ta knekken på meg. Jeg har vært igjennom mye, og en tung tid ekstra kan jeg vel klare? Det har jeg bestemt meg for, så slik blir det. Jeg er jo så inderlig glad i gutten, men jeg vet at det var til det beste. For ham, i alle fall. Om han ikke er min kjæreste, så er han uansett min beste venn - det finnes det ingen tvil om. Jeg vet at dette med kjærlighetssorg (haha, det ordet har jeg faktisk ikke brukt før tror jeg..)  ikke er "stort" i forhold til alt det andre som skjer i verden, så jeg skal stoppe klagingen som dere nok ikke har interesse av å lese likevel.



Det jeg har bestemt meg for er å sette nye mål for fremtiden. Jeg har ikke mange, de er ikke vanskelige - men de er der i alle fall. Mål er veldig viktig å ha, så lenge de er mulige å opnå. Når jeg var yngre var målet å bli verdensberømt danser, og det ligger vel fremdeles i tankene - men det er ikke et mål som er verdt å tenke på før muligheten kanskje en dag vil vise seg for meg. Nå har jeg i alle fall brukt en god del tid på hva jeg virkelig vil, hva jeg har muligheten til å gjennomføre og hva jeg absolutt skal gjøre til realitet:

1. Begynne på en kampsport. Jeg har allerede sendt melding angående et Taekwon-Do kurs, noe som kunne ha vært morsomt. Ellers er jeg åpent for det meste av kampsport, så lenge det er i nærheten av Ålesund.

2. Bokse minst annenhver dag. Musklene i armene mine har endelig begynt å se bra ut, sixpacken min er komt på plass og både lår og rumpe er større (og jeg later som om det er muskler, og ikke jeg som har lagt på meg). Jeg vil ikke love meg selv å bokse hver dag, men annenhver kan selv jeg klare.

3. Skaffe meg en liten valp. Dette blir altså realitet den 29.Mai.2009 - gjett om jeg gleder meg! Da kommer en liten jente i hus, noe som blir vanvittig koselig. Om du har forslag til navn, blir jeg evig glad!

4. Stå opp før klokken 13.00 om "morgenen". Egentlig vil jeg stå opp klokken halv syv sammen med lillebror som skal på skolen, men siden jeg skal være realistisk og flink satser jeg på å stå opp før klokken viser 13.00. Dette må jeg vel uansett gjøre siden jeg får en valp!

5. Slutte å røyke. En avtale jeg har mellom foreldrene mine er at jeg skal slutte å røyke for å få valpen jeg skal ha, så det skal jeg jo klare - der har jeg i hvert fall motivasjon! Dessuten trenger kondisen min å slå opp med røyken. De har nemlig funnet ut at forholdet mellom dem ikke fungerer lenger, så det blir til det beste for alle parter.






 

Da har jeg lagt ut to filmer med svar på spørsmål jeg har fått fra dere, så håper dere vil kose dere med filmene - selv om jeg er overtrøtt, bustete hår, myser med øynene og hadde grått store deler av dagen (måtte jo gi ifra meg min elskede hest...)

Se den øverste filmen først :)

Har vært mye som har skjedd i det siste, så jeg har ikke hatt tid til å blogge. Tenkte at dere kunne få en oppsummering av hva som har skjedd, før jeg kommer opp med et godt innlegg senere i dag :)

1. Hesten min er satt bort på fòr for en periode, til en rideskole i Ålesund. Var veldig lei meg i begynnelsen av dagen - må innrømme at det trillet noen tårer i den silkemyke manen hans.. Men jeg vet at han vil få det godt. Kanskje de ender opp med å kjøpe ham? Men jeg får være der så mye jeg vil, så det skal nok gå bra. Jeg klarer meg!

2. Jeg henter en valp den 29.Mai - så det gleder jeg meg utrolig mye til. Den helgen skal jeg sove hos Jannicke, som var så søt og faktisk ringte og ordnet dette til meg. Vi har hatt våre uoverenstemmelser i det siste, men vi er enige om å bare la det ligge. Jenter er jenter. Jeg må innrømme at jeg er veldig glad i den jenta, og hun gjorde meg en enorm tjeneste ved å snakke med eieren av valpen og ordne ut til meg - så det var bare for meg å ringe eierne og snakke med dem. Tusen hjertelig takk, kjære Jannicke!

3. Jeg har flyttet hjem igjen. Endelig!! Jeg har jo hatt slik hjemlengsel, selv om jeg nok har vært mer hjemme enn på Sjøholt. Jeg har lært at selv om jeg føler meg voksen, så trenger jeg mammaen og pappaen min minst like mye som alltid. I sted fortalte jeg dem at jeg skulle bo hjemme til 90 - noe som varmet hjertene dems. Jeg elsker dere!

4. Broren min er forlovet. Hehe, han er jo bare 15 år, men likevel. Nusselig er det!<3 Han skal på Syden-ferie med kjæresten sin i sommer til og med - heldiggrisen! Jeg unner ham det virkelig! Han fortjener det.

5. Bedre venner enn mine skal du lete lenge etter. Jeg er så glad i dere alle sammen, både dere som leser og ikke leser bloggen min. Det å ha ekte venner er virkelig ikke undervurdert - dere betyr sinnsykt mye for meg. Grunnen til at dette kommer som en oppsummering er fordi det er nå jeg virkelig har åpnet øynene mine og sett hvor mange som er glad i meg - det settes så stor pris på! Dere aner ikke hvor glad jeg er i dere..

Det var en liten oppsummering. Alt er virkelig helt perfekt akkurat nå - kall det gjerne en klisjè, men det er sant. Bedre enn dette har jeg ikke hatt det så lenge jeg kan huske! Jeg håper DU har det like fint som meg akkurat nå, det er noe alle fortjener!

Hei! Jeg er på leting etter en blandingsvalp (evt rase) som koster under 2.000 kroner og er i nærheten av Møre & Romsdal (evt Sogn) eller at noen kan kjøre valpen hit til Ålesund. Har sjekket alle internettsteder hvor de har annonse, men har ikke funnet noen som er nært/billig nok.

Jeg har nok av penger å bruke på veterinær, vaksine, ormekur, utstyr osv, men å betale for en blandingshund er både jeg og familien min imot. Selvsagt som "forsikring" om at vi tar godt vare på hunden, men det kan vel ordnes på andre måter?

Om du bor i Møre & Romsdal eller i nærheten, håper jeg at du kan gjøre meg den tjenesten å se i lokale aviser etter valper (under 3mnd gammel!) som kan passe for meg. De som vil hjelpe får selvsagt en stor takk, bloggen sin lest og dømt av meg - og om en av dere finner hunden som ender opp med å bli min.. Ja, da skal jeg jammen lage en skikkelig god overraskelse til dere!

Om dere finner noe, send på mail:
BabyLizz91@gmail.com

TUSEN TAKK FOR Å PRØVE Å OPPFYLLE DRØMMEN MIN.

Jeg har alltid likt å skrive, helt siden jeg var ganske ung. Nå har det jo samlet seg en del dikt igjennom tidene, og i sted fant jeg min samling fra året 2003 og nyere, og bestemte meg for å hive ut noen til dere. Alt har jeg skrevet selv, og alle diktene hadde en mening som jeg husker klart og tydelig fremdeles. Kan forklare litt under hvert dikt, slik at dere skjønner følelsen jeg satt med når jeg skrev diktene. Se bort ifra skrivefeil - jeg er litt for trett til å endre på dem nå, men er veldig utålmodig med å få dem lest - selv om følelsene mine har forandret seg en god del siden den gang.

---

Why is it so hard to understand,
that some people could actually change..
Go from being the fake, to really try, and do their best..

I have seen it before;
but i'll never realiced, that the things you've done before, would never go away, and never be forgotten..
But the thing that hurts even more..
Is the fact that you dont really give them a chance..
A chance to proove that their different now, and will never go back to be the person they where before..
Why is it so hard to understand?
Some people need that second chance,
badly, more than anything... they wish it was all gone.
The past. The pain. The suffer and the unsecure faith..
Cant we give em' another chance?
I wouldt be like the rest..
and give up on the best..<3
Written by: Lizbeth

Dette skrev jeg personlig til Djevelen. Dette diktet ble skrevet i 2002. Det jeg mente her var at alle andre som trodde på "ryktene" (som var sanne) om at han var en voldteksforbryter og pedofil, forlot ham - men at det var noe jeg aldri kom til å gjøre. Så feil kunne man ta. "I guess Im just like the rest - I gave up on the best"

 

 

I know that things have to change sometimes,
but why like this..?
Why do I have to loose everything,
just because the roomers want me to..?
What is it about people?
Do they feel so much better after they have made someones life an living hell?
Just because they want everybody to feel their pain?
Or is it because they believe that others happiness, makes their life worse..?
Written by: Lizbeth

Dette skrev jeg også til Djevelen. Når verden fant ut at jeg var venner med ham, gikk de imot oss begge. Fortalte meg de skrekkeligste ting om ham, som jeg selvsagt ikke brydde meg om. Jovisst var han slem mot meg, men ikke mot noen andre. Derfor skulle dem ikke legge seg borti det... De ville bare det beste for meg, det ser jeg nå. Men følelsen av svik av at de forlot meg når jeg trengte dem mest - det kan jeg ikke beskrive med ord. 

 

 

Im sorry for not being the one I was..
Im sorry!
Im sorry, but I cant help being sick..
Im sorry!
Im sorry, but I cant stand up for you anymore..
Im sorry!
Im sorry, but your hurting me more than helping me..
Im sorry!
Im sorry, but I need to feel safe, and not only scared..
Im sorry!
Im sorry, but I cant do this anymore!
Im sorry!
Im sorry for being me, if thats what you wanna hear..
I truly am sorry..

Written by: Lizbeth

Dette skrev jeg på et tårevått papir når jeg lå på badegolvet og blødde fra sårene han hadde påført meg. Smertene var intense, men følelsen av at jeg hadde sviktet ham var verre. Jeg hadde ikke holdt meg sterk nok for ham... Unnskyld.

 

 

The one you first tough was your best friend,
allways end up being the one you cant stand..
Dont let people get into you,
before you have an real reason to let them get to know you..
Be aware of what you tell other,
they might be someone else than what you though..
Be ware of who you decide to love;
- The chance that they once will hurt you is bigger than the chance for rain in the autumn..
Written by: Lizbeth

Her ser dere at jeg skjønte at Djevelen ikke var noen snill engel som ville passe på meg. Her satt jeg med følelsen av en sinne jeg ikke hadde kjent før i hele mitt liv - og realiteten slo mot meg som en stor stein. Jeg skjønte at han var farlig for meg, og at han hadde løyet...

 

 

 

Maybe I smile
Maybe I laugh
Maybe I talk
Maybe I listen,
But if you just look into my eyes, you'll find a part of me who never will go away..
I am what I am, even though you cant see trough me..

Written by: Lizbeth

Her var jeg forelsket i Øystein - altså er diktet skrevet i 2005. Jeg ville så gjerne at han skulle se meg hvor hvem jeg virkelig var, og ikke for den glade jenta jeg alltid ble forvandlet til når han var i nærheten. Jeg ville ta av meg masken, og vise meg selv. 

 

 

 

How can you smile,
when you've made so many stop smiling..?
How can you talk,
when so many has stopped talking, just because their afraid you can hear them..?
How can you laugh,
when so many has forgotten how it is to be happy because of you..?
How can you even breathe,
when you have made so many wish they never breath again..?
Written by: Lizbeth

Dette er til Djevelen, skrevet i 2006. Jeg prøvde å skjønne meg på hvorfor han gjorde som han gjorde, og hvordan han hadde den mentale styrken til å drepe et menneske så sakte men sikkert - bare med ord og handlinger uten å drepe oss fysisk. Jeg skjønner det ikke enda, men jeg vet at denne mannen er sinnsyk - og da har man nok krefter til det meste.. Hvordan han klarte å leve med det aner jeg ikke.

 

 

 

Your not my first crush
Your kiss was not my first
When you said "I Love You",
I already had heard it a thousand times before..
But your the only one I have ever loved,
and your kiss is the only kiss that ever had its meaning,
and when you say "I love you",
I know you mean it, and I know I feel the same..
Written by: Lizbeth

 

Wee, nå ble jeg endelig sammen med Øystein - som jeg hadde ønsket en god stund nå. Jeg tror dette diktet snakker godt nok for seg selv. Lykkelig forelsket, eller hva?

 

 

I know you just want the best for me mummy..
But how could loving the wrong guy be the best?
How could it be the best for me to get hurt over and over again..?
You know I love you mummy..
But I think I?m old enough to make my own decisions,
and maybe even the right ones..
Thanks for trying to help me mummy,
but I've made up my mind..
Its over.
It cant move on..
Not like this.
Cant you se it..?
I?m hurt, mummy, and its not even my fault..
Written by: Lizbeth

Dette var til mamma, som rådet meg til å gi Øystein en sjanse selv om han oppførte seg som en idiot mot meg. Jeg angrer ikke, så tusen takk mamma. Såret er jeg fremdeles, men jeg lever - og står enda sterkere og stødigere enn noen gang før. 

 

 

 

What would make the pain go away..?
A simple kiss, to remember you?
A small cut, to think of something else..?
Or a lang walk, to make my mind look clearer?
Or would it simply be the best to say goodbye, and never look back..?
Written by: Lizbeth

Jeg tvilte veldig på forholdet til Øystein, noe som førte til en del negative dikt. Jeg ville så gjerne komme meg videre i livet uten ham, men jeg var vel totalt avhengig av gutten - og han av meg på sin måte? Vi fortsatte jo likevel, og kom oss ut av det etter en stund. Trodde jeg.

 

 

---

 

 

Det var noen merkelige dikt fra min lille samling. Håper dere liker det! Avslutter innlegget mitt med mitt favorittdikt - jeg virkelig elsker dette diktet.

 

 

 

 

 

 

You ask me whats wrong,
I smile and answer ''nothing''
but when you leave me,
a silent tear slides down my cheek,
as I whisper ''everything..''

You ask me if Im okay,
once again I smile, and says ''of course'',
but in the same moment as you turn away..
I close my eyes and whisper ''Ill never be..''

But when you ask me if I truly love you,
I cant lie.
For real I smile, and says ''I allways will..''

Written by: Lizbeth

 

 

 

---

 

 

Har du skrevet dikt? Skriver du fremdeles?

Likte du diktene mine - selv om de er litt gamle?

Hvilket likte du best?

 

Har du noen spørsmål angående diktene?

 

Jada, nå kommer det et lykkelig innlegg her! Det så dere ikke komme, eller hva? Det har seg slik at i det siste har jeg vært flinkere til å tenke over alt det positive i livet mitt - og det er slett ikke lite. Jeg orker rett og slett ikke å fokusere på alt som går dårlig for tiden, for sammenlignet med det som faktisk er bra - så veier det negative omtrent hundre kilo lettere enn det positive, det vil si at jeg har det så fantastisk som ei jente noen gang kan få det.

Det er virkelig ikke meningen å kjede dere med et innlegg som igrunnen ikke har noen spesiell betydning for om dere leser det eller ikke, men jeg er så glad. Jeg har det så fint! Jeg vil virkelig dele det med dere!

1. Jeg har den beste hunden i hele verden. Ingen, eller ingenting, slår følelsen av å ha Poppy i nærheten. Det kan ikke beskrives med ord hvor høyt jeg elsker det svarte krapylet mitt som gråter bare jeg er på do uten ham, og hopper og danser av glede når han ser meg igjen - selv om jeg bare brukte to minutter på do. Mamma elsker deg, vennen. Han hadde forresten bursdag i går (sjuende mai) - og ble hele ni år gammel.

Fotograf: Mathilde Nyhammer



2. Bedre venner enn mine finnes rett og slett ikke. Jeg har ikke mange jeg vil kalle gode venner, men de jeg har ville jeg ikke ha byttet ut med noen andre.

- Vibeke, min soulmate. Ingen ord kan beskrive hvor herlig jeg har det sammen med deg, det går bare ikke. Du kan forvandle den tristeste dag om til latter, glede og usakelige dagdrømmer som omhandler først vakre hester og så spinnville grevlinger.. Huffameg! Jeg er i alle fall vanvittig glad i de, lille grevlingen min!

- Bam, rydde-vaske-oppvask-freak! Haha! Tror ikke at noen andre enn deg kunne fått meg så ufattelig "jentete" som det du forvandlet meg til. To hele dager med deg, Bridget Jones' dagbok, ansiktsmaske, frisørtur, sladder, baksnakking og massevis av mat og godteri. Herlig! Hjemme hos henne føler jeg det virkelig som "second home". Der er det hunder i alle kanter, hester i stallen og mennesker som er minst like dyrefrelste som meg selv. Finnes det noe bedre?

- Hallvard, min nydelige lillebror. Er det noen jeg trenger å få banket opp, er du der på rappen og kommer hjem med knuste knyttnever og et aldri så lite blåmerke i pannen, med det lure smilet ditt på plass og lovnaden om at ingen noensinne får røre meg. Verdens beste lillebror! Jeg elsker deg, vennen min!

- Ane, min lillebrors fantastisk søte kjæreste. Du er min søster som jeg aldri fikk, skal du vite. Du er så skjønn, og latteren din er mer smittende enn klamydia i "vår-kåt-sesongen". Du får meg alltid til å le - selv om jeg aller helst vil gråte. Om jeg er nedfor, er du der for meg. Du skal vite at storesøster er veldig, veldig glad i deg! Og jeg kunne aldri ha tenkt meg noen annen svigersøster enn deg..

- Øystein, min nydelige "bot" fra Nord-Norge. Det føles merkelig å skrive om en jeg aldri har møtt, men det får være det samme. Er det en person som virkelig har stilt opp for meg i alle de årene, så er det Øystein. Han kan snakke med meg i flere timer og få meg til å glemme helt at jeg er livredd spøkelser. Han kan roe ned mine kraftigste angstanfall, og få meg til å helt glemme at jeg har en "emo-periode". Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Helt sant, jeg vet ikke. Jeg er så glad i deg - og selv om du bare sier at du elsker meg i fylla, så vet jeg at du er glad i meg også =)

- Ove, min morsomme og overbeskyttende god-venn. Han er en person jeg virkelig kan snakke med om alt mulig, og han kommer som regel med sine logiske forklaringer og kloke ord som får alt det triste til å vende seg i motsatt retning. Overbeskyttende er han virkelig - men det er godt å ha noen til å passe på meg, for jeg vet nemlig at det klarer jeg ikke selv! Tusen takk for at du er den du er, og for at du passer på meg... Veldig glad i både deg og barna!

- Oskar, min skjønne, tøffe, snille, pyro-Bergenser. Herregud for en faen, sier jeg bare. En mer gal og sprø person har jeg aldri møtt bortsett fra meg selv. Jeg har det i tankene, mens han har det i handlingene. Han fikk høre om hva Djevelen hadde gjort mot meg, og dagen etter ble huset til pedo-mann sprengt i luften. Tenk at han gjorde noe sånt for min skyld, for så å ta all straff for det etterpå! Selv om jeg syns nå i ettertid at det var dumskap å gjøre noe sånt for min skyld, så angrer han ikke. Det viser at han virkelig bryr seg - og en smule galskap. Men fult så mandig er han ikke når det kommer til hester, nei!
Liz: Når indianere skulle ta en mandighetstest satt de på en hest i vill galopp et visst stykke av et gjorde, og klarte du deg uten å falle av, er du en ekte mann.
Oskar: Då e d bra for meg at eg ikkje e nåkken jævla indianer heller! Treng faen'kje nåkke hest til å bevise d!
Noe mer komisk enn å se tøffe-gutten bli gjort om til en liten valp i nærheten av hesten min har jeg aldri sett.. So many sweet memories, vennen..  Bare vent, en dag skal du opp på den hesten!

- Runar, god venn av lillebroren min. Jeg må jo innrømme at jeg har rukket å bli veldig glad i deg! Du er så snill og omtenksom hele tiden - og virkelig viser hvilken god person du er. Du er så morsom, snill og så ufattelig komisk noen ganger! Å ha det kjedelig med deg i nærheten går bare ikke!

Det var de jeg følte var viktigst å nevne. Linn ser jeg aldri lenger - og når jeg først snakker med henne virker det som om hun er irritert på meg for noe. Jeg vet ikke hva det er, kanskje vokser hun ifra meg? Det håper jeg inderlig ikke..Hun er jo for alltid lille jenta mi - og jeg kunne ha ofret alt i hele verden for henne. Det finnes ingen tvil. Om du leser dette vennen; kan du ikke fortelle meg hva som er galt eller hva jeg har gjort...?


Andrè og Hallvard. Fyllefantene er like glade i hverandre selv om de ikke klarer å stå på beina.. Vi savner deg alle sammen, Andy..


3. "Djevelen" skal sitte i fensel i minst seks år fra nå. I går fikk jeg den herlige telefonen fra Hallvard som sa at Djevelen blir sittende i fengsel i minst seks år. Seks lange år. Når han kommer ut igjen er jeg minst 24 år gammel! Herregud, tenk på det.. Når han er fri, så er jeg like gammel som det han var når han begynte å ta kontakt med meg! Dette var nok grunnen til at jeg plutselig ble så utrolig glad og bestemte meg for å tenke lyst på hele livet. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor lykkelig jeg ble når jeg fikk telefonen. Jeg holdt på å begynne å gråte, jo! Denne følelsen av å være fri i hele seks år.. Det er så hysterisk herlig at jeg føler for å gråte! Tenk dere det, da! SEKS ÅR!

Jeg er fri som fuglen, dere!


Det er så utrolig mye som gjør at livet mitt er perfekt for tiden. Jeg har ikke den minste ting å være trist for - alt er jo akkurat som det skal være. Nok en gang ordner alt seg for meg - jeg begynner virkelig å lure på hvem som ordner alt for meg. Det er jo i hvert fall ikke meg selv. Jeg får alt servert på sølvfat, kan det virke som. Ikke det at jeg klager - jeg har aldri i mitt liv hatt det bedre enn nå!

Nå utfordrer jeg dere til å nevne minst 3 ting som er bra i livet deres for tiden. Deres grunnet til å smile, rett og slett. Jeg vet at jeg ikke er den eneste her som har en grunn til å være glad!

Jeg føler meg så uendelig oppgitt. Det er som om alt jeg gjør er galt - enten ved at andre sier det rett ut, eller at jeg tenker meg til det selv. Jeg prøver så godt jeg kan. Virkelig!

For å ta det å ha noe å gjøre om dagene som et eksempel. Jeg prøver meg selv ut hele tiden med å gjøre ting jeg egentlig ikke orker eller tør, men det får jeg ingen positiv respons for. "Det burde vært en enkel sak" mener de fleste, men for meg er det ikke det. Om det hadde vært lett for meg å være ute sammen med venner, hadde jeg vært det oftere. Hadde det vært enkelt for meg å fortelle mine følelser til andre, så hadde jeg gjort det. La oss si det på denne måten; for meg er det lett å sette meg på hesten min og suse av sted i vill galopp uten å tenke et sekund over hva jeg gjør. Er det lett for deg, kanskje? Tror ikke det. For meg er det ingen sak å ta en tatovering uten å være engstelig - er det lett for en med sprøyteskrekk? Jeg har ingen problemer med å sove i en seng full av rotter - er du fristet til å gjøre det kanskje?

(Jeg og Bella. Jeg var 11 år og Bella var 4 år og nesten uinnridd - hadde du turt å ridd en hest som knapt nok har hatt en rytter på ryggen?)


Det jeg prøver å få frem er at vi alle er forskjellige. Noe jeg kan gjøre uten å tenke meg om er kanskje noe du er redd for å gjøre. Det du frykter mest av alt tenker jeg ikke på en gang - det er kanskje til og med det jeg elsker å drive med. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere meg for den jeg virkelig er og hva jeg kan - eller ikke kan?

Om jeg går tur med hundene mine og møter noen som rygger unna og er redd de søte pelsdottene, aksepterer jeg det. Jeg syns det er helt forskrudd at noen i verden er redd hunder - men det er bare slik noen er. For meg er det utenkelig at noen faktisk er redd hunder. For deg er det kanskje utenkelig at noen er redd for å møte andre mennesker, eller være alene i et hus.. Hvorfor ikke akseptere meg slik jeg er? Når jeg møter noen som er redd hunder trekker jeg mine hunder unna - for at menneskene skal føle seg tryggere. Det de egentlig burde ha gjort var jo å bare gå rett bort til dem og overvinne frykten sin, men det er ikke så lett. Det skjønner jo til og med jeg - jeg som elsker hunder og ikke klarer å forestille meg noe så "teit" og "idiotisk" som at noen er redd dem.



Hvorfor kan man ikke bare respektere hverandre - og la man ha de fryktene man har? De problemene man selv må overvinne og det man har å leve med.

I går mens jeg la ut bildene mine i innlegget under tenkte jeg ikke over dem. Ikke før jeg gikk igjennom bildene på dataen. Da så jeg det. Med skrekk og gru så jeg meg selv i andres øyne, og ikke lenger mine egne dømmende og kritiske øyner som hevder at jeg har minst åtti kilo for mye på kroppen.


Du ser det best på det nederste innlegget mitt. Du kan telle ribbebena mine. Du ser hvor ribbebeina er knekt nederst på venstresiden min. Du ser at magen min er tynnere enn en veistikke. Du ser armene mine som ikke har større omkrins enn en tannbørste. Fy faen. Fy faen.

Hva i helvette har jeg gjort mot meg selv?! Hvorfor ser dere dette når dere ser på meg - mens jeg selv ser meg selv som tjukk i speilet?! Jeg skjønner det ikke. Jeg klarer ikke å innse det. Herregud. Hvordan gikk det så langt? Hva tenkte jeg på?! Jeg er glad for at jeg la merke til det. Jeg så på bildet, og kjente tårene som strømmet på. Jeg hvisket "Hva faen har skjedd med meg..?" mens Andreas forsiktig hvisket tilbake "Du har alltid vært så tynn, vennen.."

Det var grusomt. Det er fremdeles grusom. Jeg måtte ut med en eneste gang. Klarte ikke å tenke klart. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg lot det gå så langt. Jeg skulle bli vakker. Ikke bli seende ut som et vandrende mareritt slik jeg gjør nå. For å si det slik - det glade ansiktet på det første bildet er for lengst tørket bort. Jeg er ikke glad. Jeg skammer meg. Jeg vil ikke være slik mer - jeg vil ikke ha det slik!

Jeg kunne ønske jeg innså det tideligere. Jeg spiser jo greit nå, men passer meg alltid for kalorier. Tenker alltid på hvor lang tur jeg bør gå etter å ha spist det jeg har spist. Ikke faen om jeg tenker slik igjen. Man skal ikke se ribbebeina mine så tidelig! Jeg skal ikke ha en mage som går innover! Jeg skal ikke ha armer tynne og skarpe som sverd...

Hva i faen har jeg gjort mot meg selv..???

Jeg dro hjem på torsdag ettermiddag siden jeg hadde blitt invitert på fest natt til første. Herlig å være hjemme - føles ut som jeg har vært på sjøholt i mange måneder! Begynner å trives der nå, har koselige dager med vesle Karoline, Sandra og hesten Tassen. Her legger jeg ut noen bilder av hva vi gjør på om dagene - se bort ifra en usminket Liz, jeg er tross alt på "ferie" i ingenmanns-land, så trenger ikke å sminke meg for noen!


Her ser dere rommet mitt på Sjøholt. Lite, men koselig :)


Rommet mitt =)


Mitt eldste tantebarn Sandra øver seg på triks :)


Jeg slapper av på lille gutten min når han ligger på beitet :)


Jeg koser med lillegutt =)


Vi slapper så godt av i sommervarmen!=)

Her ser dere hva jeg gjør på om dagene - hest, hest og atter hest. Jeg elsker deg, lillegutt. Jeg er så glad for at det ordnet seg for oss! Dere aner ikke hvor stor lykken er når jeg sitter på hesten min uten utstyr i det hele tatt, og galopperer rundt i innhengningen.. Jeg elsker denne hesten. Virkelig, jeg elsker ham.

Føler du noen gang at livet ditt blir til en eneste stor rutine? Da er du i alle fall ikke alene! Jeg er sikker på at det er flere enn meg som opplever at dagene går i ett, og at de alle er like. Jeg leste "Hjemmet" i dag av mangel på noe å gjøre, og der kom jeg over gode råd for å unngå at livet ditt blir rutinepreget. Selv om livet ditt ikke går i rutine, er dette fremdeles gode tips for deg - om du vil gjøre dagen litt bedre. (Teksten er kanskje forlenget/forkortet av meg selv)

50 TING SOM GJØR DAGEN LITT HYGGELIGERE:
1. Gjør noe som gir deg inspirasjon.

2. Ta en TV-fri kveld.

3. Ring til noen du ikke har snakket med på lenge.

4. Sett av en kveld til å gjøre akkurat det DU har lyst til.

5. Smil til noen! Nesten ingenting er så smittsomt som et smil - om du smiler til noen du møter, går forbi eller snakker med så er sjansen stor for at de gir deg et smil tilbake, selv om de kanskje ikke er klar over det selv. De du smiler til vil også mest sannsynlig smile videre til de møter igjen - og verden blir et hyggeligere sted å være blant glade mennesker.

6. Gi ros til noen som fortjener det. Det krever ikke mye av deg for å gi ros til noen du kjenner, leser bloggen til, er en god mor eller har fin frisyre. Husk at det ikke er noe poeng i å gi uoppfordret ros som du ikke mener!

7. Fokuser på sansene dine. Lukt på ting, se boblene bruse i det du koker te eller lukk øynene dine når du smaker på noe. Slik kan du enkelt skaffe deg en hverdagsbekreftelse på at du er et opplevende menneske som fanger opp og bearbeider inntrykk. La enkle hverdagssituasjoner bli en opplevelse!

8. Gjør noe du egentlig ikke tør. Når du gjør noe du egentlig ikke tør vil du også se deg selv med andre øyner og du vil bli fylt av en deilig, positiv selvfølelse.

9. Finn på noe du kan feire. Har ikke hunden din bursdag snart? Har du tidelig helg? Har du og en venninne vært venner i 1 år? Eller et år og to dager? Uansett er det alltid noe du kan feire!

10. Si ja til noen som forventer et nei. Husk at du må ha både tid og lyst til å gjøre dette - ikke ta på deg noe du egentlig ikke har muligheten til å gjøre!

11. Si nei til noen som forventer et ja. Har du ikke mulighet, så har du ikke det. Det kan faktisk lønne seg å si nei til noen uansett hva det gjelder - til og med om det er noe du alltid ville ha sagt ja til. Da setter vedkommende mer pris på deg når du først kan hjelpe til.

12. Dropp debattprogrammet du burde sett, og lei en gøyal film i stedet. Med andre ord; dropp det du egentlig burde gjøre, og gjør heller noe du har lyst til i stedet!

13. Sett deg ved et annet bord enn vanlig i lunsjen.

14. Snakk med en fremmed.

15. Kle deg annerledes enn du vanligvis gjør. Er du en typisk jeans-og-tskjorte-type? Du trenger ikke å renovere stilen din til sukkersøte kjoler! Ha på deg et smykke, et skjerf rundt buksekanten, et pent belte eller brett opp buksebeina nå i sommervarmen - gjerne med stilige sko/sandaler til.

16. Lag ditt eget kunstverk.

17. Bestem deg for å kun tenke positivt for en hel dag. Tenk kun positive tanker - både om deg selv, andre og situasjoner.

18. Start dagen med å fortelle deg selv hvor bra du er. "Jeg er en vakker kvinne" eller "Jeg er flink til å lytte til andre" eller "Øynene mine er nydelige"... Det finnes mye positivt du kan si om deg selv!

19. Gi deg selv en bekymringsfri dag. Det vi som regel bekymrer oss over er ting som ikke skjer, eller i hvert fall ikke enda. Ta eventuelle problem når de kommer - ikke tenk på dem før.

20. Gå en vei du ikke har gått før.

21. Lag et hjemme-spa. Okkuper badet i noen timer, tenn stearinlys og lag et deilig avslappende spa. Både parfymerier og helsekostbutikker har mye deilige remedier som du kan nyte hjemme!

22. Vær til stede her og nå. Mange av oss har en tendens til å enten bli hengende fast i fortiden eller bekymre oss for fremtiden. Men det er bare det som skjer her og nå vi faktisk kan gjøre noe med. Øv deg på å kun være her og nå, og stopp tankene om de begynner å bevege seg bakover eller fremover.

23. Vær litt rampete - bryt noen regler. Unn deg en liten rampestrek, en liten synd hver dag. Noe som er annerledes. Opplev en liten by, en ny ting hver dag. God galskap er bra! (Eeehm.. Jaha...)

24. Overlat det som vanligvis er dine plikter hjemme til noen andre en hel dag.

25. Spis søndagsmiddagen på en tirsdag.

26. Gå på et overraskende besøk til noen du liker.

27. Send noen en håndskreven hilsen.

28. Gjør ingenting på en dag - og hvil etterpå! Har du en fridag, ta en virkelig fridag. Dropp alt fornuften sier deg at du burde eller skulle gjort og nyt friheten. Og husk; dårlig samvittighet er så absolutt ikke tillat!

29. Snakk ut om det som opptar deg.

30. Ta et styremøte med deg selv. Sett deg selv på dagsorden. Finn et rolig sted. Kjenn etter hvordan kroppen din har det. Har du vondt et sted? Er det noe som ikke er som det skal? Vil du endre oe, lag gjerne en plan for hvordan det skal skje.

31. Flørt med noen!

32. Sørg for å få påfyll! Oppsøk mennesker og situasjoner som gir deg energi.

33. Meld deg på et kurs.

34. Lag en matpakke til en du er glad i, og legg igjen en hyggelig hilsen.

35. Bryt mønstre, og gjør noe uventet.

36. Rydd rundt deg! Har du kaos rundt deg, oppstår det gjerne kaos i hodet ditt også. Rydd opp, sorter og kvitt deg med det du ikke trenger.

37. La barna ta regien en dag og se hva som skjer.

38. Vær raus med klemmer. Britiske psykologer mener nemlig at vi trenger minst èn klem for å klare oss i de hektiske dager, og studier viser at svært mange av oss leter etter å bli klemt mer enn det vi faktisk blir.

39. Gå en tur under stjernene en natt med fullmåne. Sjekk kalenderen, og planlegg i god tid!

40. Overrask noen med en liten gave.

41. Lag en helt ny matrett.

42. Ta til deg ufortjente komplimenter. Av og til er det lov til å ta på seg skryt av den kjøpte kakepynten eller dine smale hofter som et resultat av "hold inn og løft"-strømpebukser.

43. Unn deg noe du har hatt lyst på lenge.

44. Gjør noe du egentlig er for ung eller for gammel til å gjøre.

45. Ta et intiativ du vanligvis ikke gjør. Ring venninnen som alltid ringer deg, spør din mor om hun vil gå tur sammen med deg før hun spør deg, ta intiativet til sex selv om det vanligvis er kjæresten som gjør det... Dette vil gjøre at du føler deg som en bedre person og at du tar dine egne valg. Det vil også gjøre at menneskene du tar intiativ ovenfor ikke føler at det er kun de som gjør en innsats.

46. Gi deg selv ros. Finn frem penn og papir og skriv ned alt du har lykkes med den siste uken!

47. Meld deg på et tangokurs eller dans hjemme.

48. Planlegg en reise til et helt nytt sted. Det kan være til et nytt land, en ny by eller å gå et sted i nabolaget du aldri har vært før.

49. Lek! Tillat deg selv å være litt barnslig. Ha gresskrig med venner, ak i akebakken om det er snø, bygg sandslott... Husk - du er ikke voksne før du tillater deg å være barnslig!

50. Sett deg selv i sentrum - det fortjener du!

---

Her har jeg først kopiert inn det jeg fant på wikipedia om sykdommen anoreksi - som jeg selv sliter med/har slitt med. Jeg vil at dere spesielt skal lese symptomer, og videre min historie som jeg har skrevet nederst. Den er vel det viktigste i dette innlegget - som jeg håper dere vil lese. Anoreksi handler ikke om mat - i bunn og grunn..

Anorexia nervosa på norsk anoreksi, er en spiseforstyrrelse som kan føre til ekstrem avmagring og av og til også død. Pasientene slanker seg på tross av at de er avmagret. Tilstanden er klassifisert som en psykisk lidelse i det offisielle diagnosesystemet ICD-10. Ordet anorexia kommer fra latin, og betyr «apetittløshet».

Årsaksforholdene er komplekse, sannsynligvis spiller både psykologiske, sosiale og organiske faktorer inn. Familieforhold, som for eksempel konflikten mor?datter, blir ofte nevnt som betydningsfulle, men dette er lite dokumentert gjennom forskning. Vestlig kultur med sterke tynnhetsidealer og slankepress blant unge mennesker har sannsynligvis betydning for utvikling av anoreksi. Perfeksjonistiske personlighetstrekk, lavt selvbilde og lite sosialt nettverk er ansett som risikofaktorer. Sykdommen forekommer relativt hyppig innenfor visse idrettsmiljøer og i modellyrker. Anoreksi er den psykiske sykdommen med høyest dødelighet. Den har en dødelighet på 5-10% (dødeligheten skyldes i hovedsak somatiske komplikasjoner eller selvmord).

Forekomst

Anoreksi er mye vanligere blant kvinner enn blant menn. Over 90% av pasientene er unge kvinner i tenårene eller tidlig i 20-årene. I befolkningen som helhet forekommer nyoppstått anoreksi hos ca. 20 per 100.000 per år. Blant yngre kvinner er antallet nye tilfeller ca. 50 per 100.000 per år. Totalt i befolkningen regner vi med at 1-2% har anoreksi.¹

Historikk

I middelalderen ble spisevegring tolket som et tegn på hellighet. Richard Morton, livlegen til kong Georg den andre, utgav i 1689 A treatise of consumption, der han kaller en tilstand med spisevegring, vekttap og rastløshet nervous consumption (= nervøs tæring). Morton anså meget korrekt tilstanden som en sykdom med bakgrunn i «emosjonelt opprør». I 1873 brukte legen William Gull betegnelsen anorexia nervosa (= nervøs appetittmangel) da han underrettet London Clinical Society om en sykdom han mente var ny og kjennetegnet av spisevegring, rastløshet og opphør av menstruasjon. Samme år beskrev den franske legen Ernest-Charles Lasègue åtte tilfeller av samme sykdom, som han kalte l?anorexie hysterique.

Symptomer

Adferd

• Forstyrret kroppsoppfatning
• Utstrakt bruk av avføringsmidler
• Bruk av midler som demper appettitt
• Overdreven unngåelse fet og usunn mat
• Overdreven trening
• Unngåelse av sosiale sammenkomster der mat og drikke ofte forekommer
• Problemer med å spise/drikke i nærheten av andre mennesker
• Konsentrasjonsvansker. Kan starte på et prosjekt uten å avslutte det, om og om igjen
• Perfeksjonistisk oppførsel
• Tvangstanker
• Selvskading

Kroppslige tegn

• BMI (Body Mass Index) på 17,5 eller mindre. Normal BMI er 20-25. BMI regnes ut ved å dele vekt (kg.) på høyde (m) opphøyd i annen.
• Håret blir tynnere eller hårtap
• Konstant svimmelhet.
• Blek hud og slitte negler.
• Muskelsmerter og hodepine.
• En fryser ofte og får lettere blåmerker på kroppen.
• Tørr hud og tørre lepper.
• Vekst av lanugohår. For å kompensere for vekttapet, erstatter kroppen fettet med hårvekst for å beholde varmen.
• Hard avføring.
• Menstruasjonen uteblir. Er menstruasjonen borte i tre måneder på rad, kalles det amenorrhea.

Behandling

Som oftest vil anoreksipasienter ha behov for langvarig psykoterapi. Tvangsinnleggelse på sykehus eller behandlingssenter kan være aktuelt dersom pasienten har en BMI på under 14.

Britiske Clinical evidence har systematisk gått gjennom forskning om behandling for anorexia nervosa og konkluderer med følgende:

• Det er lite overbevisende dokumentasjon for at noen behandling fungerer godt for anorexia nervosa. Det er imidlertid en gradvis akkumulering av dokumentasjon som tyder på at tidlige tiltak er effektive. Familieterapi kan også stanse utviklingen av en kronisk form av lidelsen.

• Dokumentasjon for nytten av psykoterapi er usikker.

• Mating er en nødvendig og effektiv komponent i behandlingen, men er ikke nok alene.

- Svært begrenset dokumentasjon fra en kvasi-eksperimentell studie tyder på at en myk tilnærming til mating er en effektiv og mer akseptabel metode sammenlignet med en strengere tilnærming.

- Mating kan være like effektivt på en poliklinikk som ved sykehusinnleggelse.

- Sondeforing er sjelden nødvendig og kan føre til problemer på grunn av hypofosfatemi (mangel på fosfat, PO4).

• Begrenset dokumentasjon fra to små randomiserte, kontrollerte forsøk har ikke vist signifikant vektøkning ved bruk av antidepressiver. Slik behandling kan også ha alvorlige bivirkninger.

- Trisykliske antidepressiver kan forårsake døsighet, tørr munn, uklart syn og forlenget QT-tid hos pasienter med anorexia nervosa.

- Selektive serotonin-reopptakshemmere har ikke vist seg nyttige, men dokumentasjonen er svært begrenset. De tre randomiserte, kontrollerte forsøkene vi fant, var små og hadde høyt frafall.

• Anxiolytika kan forlenge QT-tiden, og øker risikoen for ventrikulær tachycardi, torsade de pointes og plutselig død.

• Vi fant utilstrekkelig dokumentasjon for å vurdere cyproheptadin til behandling av anorexia nervosa, og for å vurdere om østrogenbehandling kan redusere de negative effektene på beintetthet som er assosiert med anorexia nervosa.

---

Jeg vil fortelle min historie, som begynte på barneskolen. Jeg har hele tiden blitt mobbet, uten å vite grunnen. Det kunne være alt ifra klærne mine, til hvordan jeg så ut. Tusen spørsmål som "hvorfor meg?" dukket opp i hodet mitt, helt til sommerferien til sjetteklasse. Jeg husker det så godt. Jeg hadde influensa eller noe sånt, og fikk ikke sove. Da så jeg en film sammen med foreldrene mine. Den handlet om en tykk jente som ble mobbet. Vel,  om den handlet om det vet jeg egentlig ikke, men det var kun det jeg fokuserte på. Jenta var alene. Akkurat som meg. Ingen var venn med henne -  igjen lik min egen situasjon. Der kom tanken i hodet mitt: Jeg er tykk! 

Først begynte jeg å snike meg unna mat. Jeg ville bli pen til jeg begynte på skolen igjen når sommerferien var slutt! Når det var varmt i luften, badet jeg hele dagene for å trimme. Mat ble det lite med. Jeg spiste heller aldri godterier lenger. Når jeg begynte i sjetteklasse og sommeren var over, hadde ingenting forandret seg. Jeg var som besatt, og tanken om å bli tynn og pen var det eneste som foregikk i hodet mitt. Etterhvert ble jeg en kløpper til å lyve. Foreldrene mine trodde at jeg var hos venner når jeg egentlig var ute og trente, og når middagstider kom hadde jeg selvsagt spist med vennen jeg var hos - sannheten var jo at jeg ikke hadde spist på flere dager! 

Om nettene kunne jeg ofte våkne av at min egen mage bråket av sult. Da snek jeg ofte i meg sjokolade, og etterpå angret jeg. Da var straffen å trene beinhardt neste dag. Slik fortsatte det i evigheter. Mobbingen fortsatte, kanskje enda mer enn før. 

I syvende klasse begynte de å mobbe meg fordi jeg var så tynn. "Du er så tynn at det er grusomt å se på deg!" husker jeg det kom fra den mest populære jenta i klassen. Jenta jeg alltid hadde ønsket skulle være meg. Tilfeldigvis var dette tiden vi lærte om ironi på skolen. Hodet mitt snudde alt opp ned, og jeg trodde de kalte meg tynn fordi jeg var så tykk? Det var et rent mareritt å gå igjennom alle de timene med trening, særlig uten en eneste matbit å putte i munnen. Noe spiste jeg jo, men det var ikke ofte. Heller ikke like mye som jeg burde. Mer og mer var jeg hos "venner" som foreldrene mine trodde. Hele tiden økte jeg treningen. Jeg gav meg aldri før jeg hadde så vondt i hele kroppen at jeg nesten heller ville dø enn å fortsette økten. 

Når sommerferien til åttende klasse kom, var jeg overlykkelig. Jeg veide 35 kilo, og var virkelig glad for at jeg hadde klart å slanke meg såpass. Høyden min på den tiden var 1.55, så vekten var jo altfor lav til å passe til resten av meg. Jeg arbeidet intens med meg selv i den sommerferien, og jeg kan faktisk ikke huske å ha spist noe som helst annet enn frukt. Når alle grillet og den herlige duften var i luften, var jeg enten på svømmetur eller løp en tur på fjellet. Jeg følte meg så sterk. Så vellykket over at jeg klarte å holde meg unna maten til tross for den herlige luften! Den følelsen kan ikke beskrives med ord. 

Heller ikke på ungdomsskolen gikk ting som det skulle. I begynnelsen hadde jeg nok min tid med "berømmelse" hvor jeg faktisk hadde venner, og mange ville være sammen med meg. Fort tok det slutt. Når de fra nabo-øya fikk greie på at det var jeg som hadde vært mobbeofferet på barneskolen, var det plutselig ingen som stod ved min side. Bare de andre "taperne" som jeg verken likte eller igjenkjente meg i. De var nok grei på sin egen måte, men jeg passet ikke inn der heller. Jeg var altfor opptatt med meg selv og kroppen min, enn å i det hele tatt følge med på hva som ble sagt. Mens de var i sin vennekrets, begynte jeg å røyke fordi jeg visste at det var slankende. Alkohol rørte jeg også en del, men ikke mens andre så på. Jeg følte meg voksen, tror jeg. Jeg kunne kontrollere meg selv på en helt annen måte enn noen andre, og faktisk var jeg ganske fornøyd - selv om ingen andre var det. Likevel ville jeg prøve enda hardere. Jeg visste at jeg kunne gå ned et par kilo til! Bare en kilo, og så ville nok de andre se meg for den jeg egentlig var. Speilbildet som skulle være meg, var en tykk jente med altfor mange fregner. Ei jente med stygt, krøllet hår som fikk ansiktet til å se enda tykkere ut. Posene under øynene var store som et resultat av kraftig overanstrengelse og altfor lite søvn og mat. Jeg så forjævlig ut, men alt ville bli bedre om jeg bare ble litt slankere. På mitt verste veide jeg 32 kilo i en alder av 15 år. Det meste av den tiden stod stille for meg, men det var ikke mye jeg var på skolen husker jeg. Jeg gjorde mitt ytterst beste for å se bra ut, og likevel ble jeg mobbet. Det gikk ikke en eneste dag uten at jeg tenkte på hvor mye bedre det hadde vært om jeg gjorde slutt på lidelsene mine, og rett og slett drap meg selv. Jeg skal love deg ? jeg har forsøkt. Alltid har det vært den elskede hunden min, Poppy som reddet meg. Hva skulle han gjøre uten mammaen sin? Han hadde nok klart seg helt fint, men jeg orket ikke tanken på at han skulle lete etter meg. Det ble til at jeg ble værende på jorda, selv om det var for andres skyld og slett ikke min egen. Når jeg begynte i tiende klasse fikk jeg en herlig kjæreste, som heldigvis fikk meg på rett spor igjen. Jeg fortalte ham alt etter en stund, og sammen klarte vi oss. Jeg med mine problemer, og ham med hans. 

Det jeg vil fortelle med denne historien er at man må tenke seg om! Du er kanskje voksen nok til å ikke mobbe, men når barn er unge er det så utrolig viktig at foreldrene lærer ungene at man ikke skal mobbe. Selv syns jeg at man burde snakke med barn om hva som faktisk kan skje! Mine problemer hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært på grunn av mobbingen. Det var jo ikke ungenes feil - de visste jo ikke bedre. Nå i ettertid har en del sagt unnskyld, men mesteparten prøver å mobbe meg fremdeles. Heldigvis er jeg sterk nå, og det nytter ikke å prøve en gang. Men den gang! Herregud, jeg var bare et lite barn!! At ingen voksne la merke til dette, er det jeg sjokkeres mest over. Foreldrene mine vet alt om det nå, og de har egentlig visst det hele tiden. Men det er lærerne jeg er mest forbannet over. Mobbingen var så tydelig! Hvorfor gjorde de ingenting?? Tusen spørsmål har jeg, men ingen får jeg svar på. Det kommer jeg nok aldri til å få heller. I det siste har jeg valgt å jobbe mye med barndommen min, og jeg har valgt å jobbe på barneskolen hvor jeg selv ble mobbet. Det ble fort for hardt for meg, så nå sitter jeg her sykemeldt på grunn av depresjon og angst. Jeg har mer forståelse for lærerne nå ? det går virkelig ikke an å passe på alle. Men de dagene jeg jobbet passet jeg på å gå sammen med de som var alene, og være mer som en venn for dem. Det var herlig å se smilene lyse opp mot meg, og unger som sa at jeg var verdens beste lærer. Det kommer jeg aldri noen sinne til å glemme. Det var så deilig å føle at selv om min barndom aldri forandrer seg, hadde jeg en mulighet til å gjøre andres barndom bedre. Det var hardt, men jeg elsker det. Likevel var det rett og slett for grusomt til å  kunne fortsette?

Vær så snill: ta til deg denne historien, og tenk deg om. Ingenting kan forandre det som har skjedd med meg, men DU kan hjelpe for at noe slikt ikke skal skje med andre. Mitt liv var et helvette å gå igjennom, og jeg unner ikke min verste fiende det en gang..

I dag har jeg - som dere kanskje har fått med dere - flyttet ut av mitt trygge hjem hos foreldrene mine. Jeg har flyttet inn i en helt annen kommune - ikke lenger Giske hvor alle kjenner meg og vet alt ifra hva jeg spiser til frokost til hvilken musikk jeg spiller til langt på natt. Jeg bor i Ørskog kommune. Et ganske dødt sted, så hadde vell passet bedre om det het Gørrstad? Neida, skal ikke dømme stedet før jeg kjenner det. Vet bare at det er langt til det de kaller "sentrum" og at sentrum av dette stedet består av to matbutikker, en cafè og en bensinstasjon. Ikke det at jeg er vant med noe storbyliv akkurat, men her er det faktisk litt verre enn Vigra. Selv om jeg er glad og fornøyd - hesten min lever, jeg har ham i hagen min, Poppy ligger ved føttene mine og jeg får se broren min og familien hans hver eneste dag, noe som er utrolig fint siden vi ikke har hatt så mye kontakt tideligere.

Likevel er jeg deprimert. Kanskje ikke akkurat deppa i den forstand, men ganske trist. Jeg merker fort de småtingene allerede som jeg kommer til å savne så grusomt etterhvert. Som det å høre mamma rope "Nå må du stå opp!" eller å gi lillebror en god klem og ha en samtale om alt mellom himmel og jord før han legger seg. Jeg savner å gå inn til ham om natten bare for å høre hva han har å si i søvne. Jeg kommer til å savne at pappa viser meg noe spennende på internett, og alle de gode samtalene vi alltid har.

Jeg kan ikke hjelpe for det - uansett hvor godt jeg vil få det her så triller tårene likevel. Jeg hater det. Virkelig hater at hver eneste gang noe positivt skjer, så blir det begravd av det negative likevel. Jeg skulle ha vært hoppende glad, men det er jeg ikke. Kanskje det kommer av mangelen på søvn? Jeg får ikke sove uansett, så om du er våken setter jeg stor pris på om du vil legge meg til på msn og snakke med meg - jeg føler meg så utrolig mye tryggere da.

Jeg kunne virkelig ønske jeg var lykkelig. Hvordan blir man det egentlig? Har noen en oppskrift? Jeg vet at jeg har vært igjennom mye, men det var før. Hvorfor er ting så utrolig mye verre nå enn det det noen gang har vært? Jeg har komt meg unna det meste nå. Likevel har jeg det så utrolig mye jævligere nå enn noen gang før. Har ikke sovet på flere døgn, gråter i flere timer i strekk og klarer ikke tenke klart. Jeg vet ikke hva som skal til. En liten hjelp hadde vært noen som kunne sitte på msn og snakke med meg i timesvis, men hvor finner jeg flere natteranglere enn meg selv? De finnes jo nesten ikke.

Snakk med meg. Hvem som helst. Nå!

Da har jeg laget to videoblogger til dere - en lang og en kort hvor jeg svarer ærlig på spørsmålene dere har stilt meg! Om du har flere spørsmål kan du bare kommentere for å spørre, og så kan jeg lagre spørsmålene dere stiller på dataen min slik at jeg har noe å snakke om i neste videoinnlegg - om dere ikke er lei av meg nå da! Om dere ikke forstår dialekten min så kan dere bare si ifra, så skal jeg svare på spørsmålene skriftelig også. Må nevne (som jeg også nevner i den siste filmen) at jeg nettopp har fått en håndbak rett over nesen, så den er passe ødelagt, så da vet dere det: da slipper dere å lure på om jeg er direktesendt fra nissens slede eller om jeg er forkjølet.

Den første ble for lang til at jeg kunne publisere den dessverre - nå ble jeg litt irritert. Det var jo så utrolig mange morsomme spørsmål! Kan lage en igjen senere i dag, uten å dille så mye med andre ting enn spørsmålene. Vet dere om noe annet sted enn Youtube hvor jeg kan laste opp videoer lenger enn 10 minutt?


DEL 2 AV SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN.

Herregud, tenk at jeg flytter hjemmefra. Jeg som var så sikker på at jeg kom til å bli boende i dette huset sammen med foreldrene mine til jeg var minst seksti år gammel. Jeg var så sikker på at om jeg en gang skulle flytte fra dette gråmalte huset med altfor mange rom, så skulle foreldrene mine bli med. Men den gang ei. Nå - allerede i morgen - trapper jeg opp på døren hos min bror med nesten alt av eiendelene mine, hesten min (og dens ekstremt masse utstyr..) og hunden Poppy. Her skal jeg være til jeg finner noen som vil ha Tassen på fòr - om jeg ikke bestemmer meg for at jeg skal ha han selv likevel. Herregud. Jeg flytter hjemmefra. Det er ikke til å tro! Jeg er livredd, jeg er spent, jeg gleder meg som en unge og jeg er enda mer redd enn det du først trodde når du leste at jeg skrev at jeg var redd. For jeg er enda reddere enn det.


Bror Roger sager, hunden Ayla ser på (datteren til Poppy) og største-bror Knut er på vei inn i stallen for å gjøre alt klart til min elskede hest kommer! Har jeg ikke verdens beste brødre som stiller opp på flekken?!


Her ser dere så fint Tassen vil få det på utegangen! Mangler bare strømgjerde nå, men det blir fikset i morgen! Ja, gresset er veldig grønt: men jeg skal begynne med å bare la ham stå 1 time per dag på gresset slik at han blir vant med grønt gress (om jeg "kaster" ham rett inn på grønt gress er faren for kolikk/forstoppelse stor). Jeg skal selvfølgelig gå tur med ham mye oftere enn det (og ri når han har blitt vant med omgivelsene!) så han kommer til å få være ute mange timer av dagen - bare ikke beitende siden det er skadelig når gresset er så ferskt.


Her ser dere "skjellettet" av stall-boksen til hesten min. Oppi den murtingen skal det ligge høy til ham morgen og kveld slik at det slipper å ligge på bakken og bli blandet med sagmask. Dette blir så utrolig koselig!


Åherregud, legg merke til alle orbene i stallen! Jeg er fryktelig overtroisk, så dette var skummelt.. Jaja, da slipper Tassen i alle fall å stå alene da... Her ser dere pappa som tar bort stein fra der høyet skal ligge, og Knut som ser på at pappaen min er flink. Jeg er så glad i dere!



Pappa tar seg en velfortjent kaffi-og-røyke-pause sammen med Poppy - den utvalgte sitteplassen ble selvsagt gresstraktoren som kommer til å bli mitt nye fremkomstmiddel. (Haha!)


Er ikke Poppy den nydeligste i hele verden?! Joooda, det er han det <3

Selv om det bare er til broren min jeg flytter så er det fremdeles en skummel tanke. Lille meg skal ut av huset - bort fra mamma og pappa. Og ikke minst; bort fra lillebroren min! Akkurat nå som jeg nettopp har fått lillesøsteren jeg alltid har drømt om - Hallvards kjæreste, Ane. Må virkelig si at den jenta er helt herlig! Hallvard kunne ikke ha valgt en bedre svigersøster til meg!

Jeg beklager virkelig for et innlegg jeg har nesten lovd meg selv å aldri skrive - nemlig milelange innlegg om det jeg har gjort på den gitte dagen. Håper det ikke kjedet dere så altfor mye - jeg er bare så glad for å komme meg videre i livet mitt - samtidig som jeg er utrolig redd!


Måtte jo legge ved et bilde av den søte prinsessen jeg flytter inn hos! Tantebarnet mitt Karoline som ble født 16.April.2009. Jeg flytter altså inn med min eldste storebror Knut, kjæresten hans Lena og tantebarna mine Sandra og Karoline. Det blir så koselig! Gleder meg til lange timer med barnepass..


Jada, det var nok det minst inntrissane innlegget jeg noen har skrevet på bloggen min, men håper dere klarer å leve med det. Beklager - men det måtte ut! Jeg har jo vært flink til å ta bilder og legge inn til dere, da! Selv om det er tatt med min nydelige Sony Ericsson c905ib (Ja, den nyeste Sony'en som har komt ut faktisk - jeg er heldig!)

---

SPØRSMÅLSRUNDE:
- Om du har et eller en million spørsmål å stille meg setter jeg stor pris på det! Du kan godt være anonym om du vil det. Spørsmålene blir besvart i en videoblogg =)

Kommenter innlegget mitt med spørsmålene du har, eller skriv til meg på mail:
BabyLizz91@gmail.com

- Lover å svare ærlig :)

---

Den øverste filmen er av min herlige lille baby - Poppy Love. Han er som alltid like søt og søvnig - håper dere liker filmene. Må beklage alt rotet på videobloggen, men det er jo tross alt min første.. Håper dere har forståelse for det! Takk for alle kommentarer - dere aner ikke hvor glad jeg blir! En trist dag blir fort mye bedre av dere herlige lesere - tusen hjertelig takk nok en gang! Dere får si ifra om dere syns jeg skal videoblogge mer i fremtiden, eller om jeg rett og slett var så elendig på det at jeg får holde meg til det skriftlige.


Dette er altså mammas lille engel, filmen ble filmet i går. Ikke bry dere om min idiotiske stemme - for å komme med en innrømmelse: Ja, jeg snakker babyspråk til hunden min og kommer ikke til å slutte med det når han blir 100 år en gang. (Ja, Poppy skal leve så lenge, for tenk)





Eheeeeeem, jada.. Her har dere meg live i alle fall - mer eller mindre. Se bort ifra et forgrått ansikt uten sminke og ei jente som ikke har sovet på snart 60 timer!

I det siste har det vært overraskende mange som leser og kommenterer til bloggen min - noe jeg blir utrolig glad for og setter enormt stor pris på. Nå har jeg altså noen spørsmål til dere! Håper dere vil ta dere noen par minutter på å kopiere listen av spørsmål, lime den inn i kommentarfeltet og skrive svarene deres bak spørsmålet!

1. Er det noen feil på bloggen min dere mener jeg bør rette/noe som vil gjøre bloggen min lettere og bedre å lese? (Skrivemåten min, rettskriving, avsnitt osv)

2. Vil dere at jeg skal lage videoblogg?

3. Bør jeg ha flere bilder i innleggene mine?

4. Er det noe dere vil jeg skal skrive om? (Jeg kan skrive om alt mellom himmel og jord!)

5. Bør jeg skrive mer om hva jeg gjør om dagene (som en dagbok) eller ha "Dagen's" eller noe annet i den dur? (Selv om jeg syns det virker så overfladisk så skal dere få bestemme - det gjør ikke meg noe!)

6. Er det noe annet dere vil ta opp angående bloggen min? Har du spørsmål? Ikke vær sjenert nå!

Tusen hjertelig takk for å ha hjulpet meg med å gjøre bloggen min enda bedre ved å svare på disse spørsmålene! All interesse for bloggen min setter jeg så enormt stor pris på - blogging har blitt min hobby nummer en takket være dere herlige lesere!

Jeg vet at jeg overdriver når jeg sier dette, men noen ganger føler jeg meg som noe annet enn en venninne - jeg føler meg som en psykolog. Som en person du kan komme til når du har problemer, en som vil hjelpe deg og støtte deg, en som får deg bort fra selvmordstanker og gir deg meningen med livet. Ikke misforstå; jeg elsker å hjelpe andre. Jeg elsker å vise andre at det er en mening med alt som skjer, og at uansett hvordan ting ender opp så ordner alt seg likevel. Det finnes ingenting i verden jeg elsker mer enn å sette et smil på andres ansikt. Å se et tåregrått fjes forvandles til livsglade øyner og en munn som smiler fra øre til øre. Ingenting er bedre. Absolutt ingenting.

Grunnen til at jeg nå klager er fordi jeg er lei av at det er kun denne jenta alle ser: jenta du kan komme til med problemene dine. Selvfølgelig kan du det - jeg setter enormt stor pris på en slik tillit fra andre! Men jeg vil ikke være bare den jenta. Jeg vil være en venninne også! Jeg vil ha et forhold hvor andre stiller opp for meg, og ikke bare den ene veien. Jeg vil også kunne gråte på en skulder, gjøre t-skjorten din gjennomvåt av tårer og snakke ut om alt! Jeg vil ikke være "tvinget" til å sette opp et falskt ansikt av glede når jeg innerst inne føler for å dø. Jeg vil ikke fortelle "Alt ordner seg!" til noen - når jeg ikke har noen garanti for det; det har jo ikke ordnet seg for meg, så hvordan kan jeg ha rett til å si noe sånt?

Til dere som kommer til meg med deres problemer og deres tårevåte ansikt; slutt aldri med det. Jeg elsker å kunne hjelpe, og det gir meg lysten til å leve. Aldri slutt med det. Prøv heller å tenk deg hvor grusomt det er å måtte sitte der og smile til deg dag ut og dag inn, for så å synke ned på bakken av ren utmattelse mens tårene triller nedover kinnet mitt så snart jeg er alene. Jeg hater det. Jeg virkelig hater det. Jeg kunne ønske noen sa "La oss snakke om deg, la meg høre hva du sliter med" i stedet for "Tusen takk for hjelpen, jeg har det mye bedre nå. Snakkes da!"

Dere aner ikke hvor sårende det er for meg, selv om jeg vet at dere ikke mener noe vondt med det. Jeg er så sliten, så uendelig sliten... Det vises ikke, gjør det vel? Jeg vet at det er like mye meg selv som må skjerpes - jeg må kunne fortelle at jeg trenger noen. Men på samme tid vil jeg ikke plage andre med mine problemer, selv om jeg vet at det forhold (både vennskap, familie og kjærlighet) må fungere begge veier. Jeg vet at om jeg lar deg gråte på skulderen min og få trøst av meg, så er det min tur neste gang. Jeg tenker alltid det. Men med en gang jeg spør noen om de kan komme over til meg en tur eller om jeg får komme på besøk så er dere alltid opptatt. Dere skal alltid ut sammen med kjæresten eller noen andre venner - det er jo tross alt avtaler dere har hatt i en halvtime og dere kan for all del ikke ta igjen den avtalen. Det går ikke, selv om jeg har brytt alle mine avtaler en million ganger for å hjelpe en venn i nød. Jeg sier ikke at dere skal slippe alt dere har i hendene når jeg ringer, men en eneste gang i året er nok. Jeg trenger dere. Jeg trenger en klem, jeg ber ikke om mer. Jeg trenger at noen er her for meg - nå som jeg har det så innmari vondt. Jeg trenger ingen trøstende ord. Du trenger ikke å si noe som helst! Jeg vil bare ha noen her, noen som kan holde rundt meg når jeg gråter, og noen som viser meg at jeg betyr noe jeg også. Det vil ikke ta lange stunden. Jeg ber om fem minutter. Fem minutter med masken av lykke liggende på hyllen - bare en liten stund. Etter det lover jeg at alt kun handler om deg igjen. Jeg lover!

Det var nære på for ikke lenge siden, at jeg lot min beste venninne og kjæresten min se hvor ille jeg faktisk hadde det - og det i en stund hvor jeg egentlig skulle hatt armene mine rundt jenta mi og oppmuntre henne til å skjønne at veien slett ikke er mørk. Jeg var som lammet. Satt i hjørnet av busskuret, tenkte på hvor mye lettere alt hadde vært om jeg hadde vært død. Klarte ikke å tenke. Klarte ikke en gang å tenke på at verdens herligste menneske - min soulmate - hadde det grusomt. Det eneste jeg gjorde var å sitte der. Tårene som trillet lydløst nedover kinnet mitt. Skjelvende som en mishandlet valp, uten evnen til å verken tenke eller snakke. Fy faen, i det øyeblikket hatet jeg meg selv høyere enn jeg noen gang har gjort. Jeg var på randen til å strigråte, og det mens min elskede venninne trengte meg mest. Hvor egoistisk er ikke det?! Jeg prøver å unnskylde meg selv med at det var fordi jeg var sliten. Jeg hadde holdt meg sterk hele dagen - og til slutt var det nok for både kropp og sjel. Det er ikke nok. Jeg skulle ha stilt opp. Vennen min, unnskyld ganger ti! Jeg hater meg selv for nettopp det, og selv om jeg ikke kan garantere at det ikke vil skje igjen, så skal jeg aldri i livet la mine følelser komme fremfor deg... Aldri! Jeg er så inderlig glad i deg - ord kan ikke beskrive det en gang! Jeg har et slikt øyeblikk akkurat nå (som dere kanskje skjønner pga min elendige skriving og dystre innlegg) men nå er jeg i alle fall alene. Jeg har lov nå, og det går ikke utover noen andre - du som leser innlegget mitt har valgt å lese det selv, så det blir ikke det samme.

Er en klem så ufattelig mye å be om? Er det å ønske seg en melding som ikke inneholder "Jeg må snakke med deg. NÅ!", for mye å ønske seg? Er det å drømme om et liv hvor jeg har mennesker rundt meg som ikke bare bryr seg om seg selv, for mye å drømme om? Jeg vet at jeg er slem nå, og jeg kommer til å angre på dette i morgen. Innlegget skal likevel ikke slettes - her står det skriftelig hvordan jeg føler det. Hvordan jeg ønsker å bli møtt. Hvordan jeg ønsker at livet mitt var. Selv om det er elendig skrevet i et humør jeg egentlig burde sove bort, så er dette sannheten.

Jeg trenger noen, akkurat slik dere hevder at dere trenger meg. Og det verste av alt - jeg har aldri trengt noen mer i hele mitt liv...

Dette innlegget skriver jeg fordi en jente på Nettby spurte meg om jeg hadde opplevd mobbing, og tillitsfult skrev hun at hun slet med det for tiden. Derfor velger jeg å skrive dette innlegget - til dere som mobber, dere som blir mobbet og til dere som står på sidelinjen og ser på at et menneske blir ødelagt.

Jeg begynner med å skrive litt fra mitt eget liv, som også er å lese i innlegget "Min Historie". Jeg har aldri gått på barnehage, og fra jeg var liten har jeg kun omgås familien min og deres venner - jeg var altså ikke vant med andre barn, og de mange voksne på skolen virket skremmende. Jeg tror barna så på meg som et lett bytte. Selvfølgelig ikke med vilje - barn er ikke slemme, bare uvitende. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg mot andre, og foretrakk mye heller å sitte alene bak skolegården og se på de pene blomstrene i våren, og når høsten kom fascinerte jeg meg over de døde trærne som hadde den vakreste fargen jeg noen gang har sett. Jeg var ikke redd, ville bare være alene. Etterhvert ble det verre, særlig guttene begynte med vold - slåing, sparking og stygge ord ble en del av min hverdag. Jeg gråt aldri. Ikke når de slo inn døren til toalettet hvor jeg satt, eller når de skubbet meg i gjørmen slik at de pene klærne mamma nettopp hadde kjøpt til meg ble ødelagt. Jeg gråt ikke når de slo meg i ansiktet eller sparket en fotball i magen min. Jeg gråt ikke, ikke før jeg kom hjem til sengen min med natten hviskende i øret mitt. "Alt kommer til å ordne seg" sa jeg til meg selv gjentatte ganger. Alt skulle ordne seg, bare jeg ble bra nok for verden...

Dette er et bilde av meg i syvende. Ikke det at min smerte vises her, men jeg husker følelsen jeg hadde når jeg tok bildet. Jeg hadde komt hjem fra skolen, var sliten og lei av livet. Ønsket et mørkt bilde av meg selv som representerer personen jeg var den gang. Den ene siden av ansiktet mitt er mørkt og dyster, mens det andre lyser opp av kjærligheten jeg hadde og fremdeles har for foreldrene, søskene mine og hunden Poppy.

Dere som har lest oppsummeringen av det vonde som har skjedd i livet mitt vet at mobbingen førte til anoreksi hos meg. Det kan det gjøre med så mange andre også - ikke bare meg. Jeg tenker på deg, V (jenta som skrev til meg). Jeg tenker med en klump i halsen på at jeg ikke vil la det samme skje med deg. Du er bra nok. Du er faktisk mye bedre enn dem. Jeg kjenner deg ikke, men jeg vet at når du har styrken til å fortelle meg om dine problemer, så har du styre nok til å løfte feil. Jeg kan ikke love deg at alt ordner seg i rekordfart - det gjør det ikke. Du var avlogget når jeg oppdaget brevet ditt, så jeg vet ikke mer enn det du har sagt. Prøv å snakk med noen. En storebror/storesøster eller en mamma eller pappa. Snakk med dem, gråt til dem og fortell dem nøyaktig hva du føler. Der gjorde jeg min feil; jeg sa ikke noe. Jeg gikk i flere år med denne inderlige smerten av å ikke bli hørt - nettopp fordi jeg holdt munnen lukket. Selv om du tror at alt blir verre om du forteller noen, så har det ingen garanti. Du vet ikke om det blir verre, og det vet ikke jeg heller. Men jeg vet at det å fortelle det til noen kommer alltid til å lønne seg - å holde inne en smerte lønner seg aldri, uansett hvilket problem du bærer på.

Det er så grusomt å se at andre har det på samme måten som jeg en gang hadde det, og om jeg hadde hatt muligheten til å ta over andres smerte hadde jeg gjort det uten å nøle. Det handler om 11/12-åringer som kommer til meg og forteller dem at de sliter med mobbing - etterfulgt av en trist smiley. Jeg klarer å ikke å la være å reagere: noe må bli gjort. Hvordan man kan stoppe mobbing vet jeg ikke. Det går nok ikke landsdekkende, det å stoppe mobbingen. Men det kan bli gjort noe, det bare må være en mulighet! Man kan fortelle barna allerede i første klasse hvor galt det kan gå om noen blir mobbet over sikt. Man kan fortelle dem at noen kan dø av det -det er jo ikke langt ifra fakta.

Kjære V, snakk med foreldrene dine om dette. Fortell hvordan du føler det, og hva du kunne ønske var forandret. Om det er snakk om et par andre som mobber deg be om et møte med både foreldrene til barna som mobber deg, og mobberne. Snakk ut om ting, finn ut av hvorfor de mobber deg! Om det er vanskelig for deg å forklare, vis dem dette innlegget som jeg skriver til deg. Be dem om å lese hva jeg har skrevet, og fortell at det er til deg.

Mobbing er så mye mer enn bare stygge ord og et par slag i ansiktet. Selvtilliten til et barn er ikke vanskelig å bygge opp - ved å si at tegningen barnet har laget er fin, så er selvtilliten på topp resten av dagen. Like lett er det å bryte ned alt som heter selvrespekt og glede av å være den du er. Det er spesielt lett i barndommen når du fremdeles ikke har lært deg hvem du er og hva du vil i livet. Da er selvtilliten som et lite eggeskall: lett å knuse. Jeg regner med at de fleste foreldre vet hvor viktig det er å gi ros når barnet gjør noe bra. Rose dem i skyene om de vil hjelpe deg med oppvasken - selv om det kanskje ikke blir helt rent. Like viktig er det å forebygge at selvtilliten blir brutt - det er det nemlig ikke du som forelder som styrer. En lærer kan ikke passe på alle barna på en gang - jeg har selv vært lærerassistent på en barneskole, og selv om jeg prøvde å få alle barna inkludert i noe så var det alltid noen som gikk triste alene. Ikke mange lærere er klar over dette, og barna sier som regel ingenting.

Jeg kan ikke beskrive med ord hvor viktig det er å ta deg tid til å snakke med barnet ditt, høre om hvordan alt går på skolen, få vite mest mulig om vennene til barnet og samtidig ha den vissheten at selv det reneste og mest uskyldige barn lyver for å dekke over en smerte. Jeg snakker av erfaring: utad var jeg en glad jente, og det var jeg også - når jeg var hjemme. Jeg lo og lekte med broren min, og kunne sitte på fanget til pappa i flere timer. Ingenting gjorde meg så lykkelig som å bli lest til om kvelden før jeg la meg. Jeg var et glad barn, og hadde det bedre enn de fleste. Det var hjemme. På skolen var jeg et helt annet barn.

Jeg var et lykkelig barn, og man så sjeldent en tåre på mitt kinn..

Dere foreldre kjenner kanskje igjen følelsen. Følelsen av at det lydige, snille barnet ditt oppfører seg rampete og frekk på skolen. At den snille jentungen din har slått til et annet barn. Eller at det lykkelige, blide barnet ditt sitter i enden av skolegården og gråter et hav av sorg - ikke på grunn av et skrubbsår, men på grunn av en inderlig mobbing som har pågått i lengre tid.

Om du blir mobbet, snakk først med foreldrene dine. De er ansvarlig for deg, og elsker deg høyere enn alt på jord. Det gjør de virkelig. En forelders kjærlighet til barna sine er ubetinget - det har ingen grenser. Fortell hva som er galt, hvordan du har det og hva du ønsker å forandre. Foreldrene dine kan så snakke med rektor på skolen, med den strenge beskjeden at det ikke vil hjelpe med at læreren for trinnet står i klassen og sier "Lizbeth sier at dere mobber henne, det må dere slutte med. Si unnskyld til henne". Det var det grusomste av alt, når de sa det. Jeg visste at selv om alle sa unnskyld nå, kom det til å gå hardt utover meg når ingen så på. Det stemte. Derfor bør lærere få streng beskjed om at dette ikke er riktig måte å ta opp problemet på. Hva som er riktig vet jeg ikke - det må snakkes om og arbeides med for å komme frem til en løsning. Når den tid kommer når jeg selv får barn kommer jeg til å være streng på det med mobbing. Jeg vil fortelle at det er farlig, og at det er noe som kommer til å komme tilbake til en selv en gang.

Nå som jeg er eldre kan jeg se på mobberne mine med et smil. Jeg vet nå at jeg er så mye, mye bedre enn dem. Jeg har holdt hodet hevet hele veien, og selv om jeg har møtt motgang igjennom årene har jeg alltid klart meg. Det har ikke dem. De fleste av dem er narkomane nå - noe jeg aldri har vært og kommer aldri til å bli. Det er merkelig å se på at de alle så opp til som barn, og de alle ville leke med nå sitter så langt i gjørmen som det går an. Med venner som ikke vil ha noe med en å gjøre lenger, og med en familie som sender en til utlandet... Når sant skal sies er jeg glad for at det var jeg som var mobbeofferet, og ikke mobberen. Jeg er stolt over meg selv. Det burde ikke dere mobbere være...

Beklager for et utrolig negativt innlegg under, men det sa litt om mitt forhold til hesten min. Nå har jeg snakket med eierne av stallen, og jeg får frist til mandag. I løpet av helgen skal jeg kjøpe strømgjerde og sette det opp hos broren min - han har en stall og et stort beite. Da skal jeg altså bo der hos dem en periode, ganske langt unna hjemmet mitt og alle jeg kjenner, men alt for hesten min. Da blir jeg altså boende hos eldste broren min (Knut), kjæresten hans (Lena) og tantebarna mine Sandra (11 år) og Karoline (født 16.04.09) så det blir jo utrolig koselig! Får øve meg litt med å ha baby også, så tjener godt på det! Sandra har skrevet så lykkelig på nicket sitt på MSN at hun skal ha en hest i hagen, så jeg er ikke den eneste som gleder meg!


Måtte legge inn et bilde av broren min og tantebarna mine! ELSKER DERE.

Alt ordner seg om man bare klarer å tenke skikkelig i et hav av tårer - og en snill mamma som har snakket med min utrolig snille bror - han hadde ikke noe imot at jeg bodde der. Dette er så fantastisk, dere! Nå er jeg glad igjen, selv om jeg må være noen uker uten kjæresten min - men jeg får beholde babyen min!! =)

Kommer et skikkelig innlegg i løpet av dagen, vet at dette ikke er så inntrissant å lese, men jeg måtte virkelig få ut denne gleden slik at jeg slipper å rope og skrike av lykke til hele landet!

Dette blir et innlegg som sikkert er elendig skrevet, men jeg MÅ få det ut. Beklager om det er grusomt skrevet, men dette er noe som virkelig har gjort meg til en levende tåremaskin. DETTE SKAL IKKE VÆRE MULIG!!!

Er det virkelig ikke meningen at jeg skal ha min egen hest?! Jeg har hatt gullet mitt i snart 4 år, og elsker ham ubeskrivelig høyt. Men nå har dette heste-helvettet ingen ende. I dag blir jeg kastet ut av stallen jeg står på, på grunnlag av at Tassen er trent på en annen måte - og at det er kun jeg som kan ri ham. Jeg sa klart ifra at de gjerne kunne låne ham ETTER AT JEG HADDE VIST DEM HVORDAN DE RIR HAM, men etter at de hadde "stjelt" ham på utallige turer har datra blitt kastet av gang på gang, og de blir irritert når de ser måten jeg rir på: det er nemlig galt å bruke slakke tøyler, det er galt å ri barbak, det er galt å bruke god tid på å stelle hesten før og etter turen, det er galt å styre ham med beina, det er galt å bare ta rolige skritteturer en gang iblant, det er galt å ikke bruke pisk... Ja, alt jeg gjør er galt.

Så i dag kommer enten mattilsynet og tar barnet mitt om jeg ikke får en plass å ha ham, ellers så må det store dyret bo i senga mi sammen med meg - og sengen min er knekt fra før.

Jeg er så innmari lei meg, jeg gråter hele tiden og aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tuller ikke når jeg sier at her er INGEN steder å gjøre av ham. Jeg har hørt med alle i nærheten, alle jeg vet om som bor innen 5 timers kjøretid. Ingenting.

Jeg har fått svar fra ei i nord-norge om at hun vil ha ham på for, men jeg får aldri noe svar på når hun vil hente ham.

Jeg bor i et byggefelt og her er det ikke populært å ha hest i hagen - tro meg, jeg har hatt ham her en stund midt i byggefeltet. Men de sa at det var fare for ungene om de skulle finne på å gå inn i gjerdet til ham. Dermed er ikke det heller en løsning.

Mattilsynet er allerede på nakken min pga en psykopat jeg var venn med banket meg (og det som verre er..) om jeg dro i stallen - fordi han var sjalu på kjærligheten jeg viste hesten min. Derfor forsømte jeg Tassen litt - han fikk det han trengte, men mye stell og trening var det lite av. Dermed er mattilsynet ikke akkurat på mitt lag - og stedet han står på nå er jo hos en velstelt prestefamilie..

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. En del av meg vil at mattilsynet skal ta ham slik at han slipper å lide mer for min skyld med all flytting og alle tårene jeg gråter i manen hans, men da vet jeg aldri om han ender opp hos gode folk eller i limet folk kjøper i butikken.. Jeg vil så gjerne at alt skal ordne seg for oss! Vi har vært igjennom så sykt mye sammen, jeg klarer ikke å gi slipp på ham... Faen, jeg HATER dette. Akkurat i tilfeller som dette kunne jeg ønske at jeg var et følelseskaldt menneske og at jeg hatet dyr over alt på jord.. Men er det noe som får meg til å hulke som et lite barn, så er det når det er noe med mine firbente babyer.. Jeg takler ikke dette.. Uten ham.. Herreguuud, dette er ikke til å tro i det hele tatt!! FAENFAENFAENFAEN!!!!!!!!!!!!!
Se så nydelig han er.. Mammas lille engel.. Hadde du bare visst hvor høyt jeg elsker deg!


Jeg har ikke en eneste sjanse til å stoppe tårene, og hulkene som snart kommer til å vekke Andreas. Ikke en gang hunden Poppy klarer å trøste meg nå. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg kommer nok til å ende opp med å ha ham inne i huset, og satse på at vi har nok såpe til å vaske opp etter.. Øh, ja, det som kommer ut av en hest fra tid til annen. Jeg klarer ikke å tenke en gang. Jeg vet bare at jeg ALDRI kommer til å gi opp lille hesten min. Jeg har ofret så uendelig mye for ham, og ham for meg. Dette skjer bare ikke.. Jeg klarer det ikke!

14.August.2005:
Foreldrene mine sa at det var dugnad i stallen hvor jeg så ofte pleide å være for å kanskje en gang imellom få ri noen av hestene som stod oppstallet der. Jeg ble med, og der så jeg verdens søteste føll. Eieren av stallen sa "Se den nye hesten min, er han ikke søt?" og jo, det var han. Den søteste hesten i hele verden. Han var redd, var ikke vant med mennesker. Likevel følte jeg en sterk tilknytning til ham. "Det beste av alt er papirene hans! Sjekk stamtavlen" sa hun, og der leste jeg nedover. Voillagårdens Gråtass het han, foreldrene var Sæther Luna og Lunner Gråen, og eieren var Lizbeth Osnes.. HÆÆÆÆÆ?!?!?! Var dette min hest???? Jeg hoppet opp i armene til moren min, og gråt og lo om hverandre. Dette var den lykkeligste dagen i mitt liv. Jeg var i stallen til langt på natt, og kom trofast tilbake klokken fire om morgenen. Starten på et nytt vennskap var i gang...

Senere viste det seg at han var syk. Veldig syk, og alle dyrleger mente at jeg burde avlive ham. Jeg fikk mange forskjellige hestekyndige til å se på ham og håpe at noen mente at han hadde en sjanse, men alle svarte imot meg. Han burde bli avlivet. Jeg maktet ikke tanken på å gi ham opp, og selv om det var dyreplageri å holde ham i live så syk som han var fortsatte jeg. Det to måneder med ekstremt dyr behandling, mye omsorg, stell og trening  - men han ble frisk igjen. Den lille gutten vokste seg stor og sterk!

Jeg husker fremdeles dagen hvor naboen kom springende ned til meg, rev meg ut av drømmeland og kjørte meg i full fart til stallen en kald vintermorgen, hvor jeg kun hadde på meg nattbokser og en topp. Barbent gikk jeg også i den dype snøen. De fortalte at Tassen lå i en dyp bekk omringet av is, og at han mest sannsynlig ikke kom til å klare seg. Hjertet mitt brast når jeg så den lille hesten min ligge der urørlig med tungen ut og øynene hvite. Han pustet nesten ikke. Løftet hodet svakt når han så meg, men ellers lå han musestille. Etter å ha hentet en traktor, bittet fast et tau rundt magen hans og dradd ham opp slo jeg ham hardt på rumpa der han lå i halvsvime. Da hoppet han opp på alle fire og var tydelig glad for å se meg. Den kvelden stod vi der alle sammen med hårføner og varmt vann for å varme ham opp. Temperaturen var under 30 grader - noe som tilsier at han egentlig skulle ha vært død... Jeg er så glad for at vi oppdaget ham i tide - jeg hadde ikke maktet å miste deg da, og jeg makter det ikke nå..



Hva skal jeg gjøre uten ham i livet mitt? Jeg lover dere - mitt liv kan ikke kalles et liv uten denne hesten i det. Han er "bare en hest" i dine øyner, men i mine er han så mye, mye, mye mer enn det. Han har lagt hodet sitt på skulderen min når jeg er lei meg. Latt meg gråte manen hans full av tårer. Tatt meg med på nye oppdagelser i skog og mark. Vist meg at selv store kjemper kan være snille som lam. Han har vist meg all sin tillit - hesten som ikke taklet mennesker.

Vi har en lek, vi to. Hvor vi løper rundt på beitet og koser oss. Han løper bak meg. Jogger jeg, traver han. Rygger jeg, rygger han. Later jeg som om jeg galopperer, så gallopperer han. Sparker jeg ut i luften med beina, så gjør han det samme.. Det er så morsomt å se ham så glad når vi holder på med den leken!

Jeg kan ri denne hesten uten noen form for utstyr. Uten et eneste grep på ham kan jeg stå på ryggen hans, og han skritter/traver/gallopperer i flotte sirkler mens jeg gjør kunstner på ryggen hans. Ingen tøyler. Ingen sal. Bare hesten min og meg som koser oss.. Og tenk - det er kun jeg som har trent ham. Det er flere som har ridd ham ja, men det er ikke mange eller mye. Det er mitt  "mesterverk" at han er som han er - og jeg kunne ikke ha vært stoltere...

Herreguuuud, jeg klarer ikke tanken på å miste ham. Gjør jeg det, har jeg aldri vært så nære med å avslutte mitt eget liv. Nei, det hørtes bare grusomt ut. Men jeg vet ikke. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre uten ham i livet mitt. Det går ikke an å tenke meg at jeg skal kunne leve et verdig liv uten ham i det. Jeg makter det ikke. JEG TRENGER MIN BESTE VENN.

Nå syns dere sikkert at jeg er patetisk, men dere aner virkelig ikke hvor høyt jeg elsker denne krabaten. En periode bodde jeg i stallen hos ham i flere måneder, og vi sov så søtt sammen. Jeg hvilte på magen hans mens han lå, og han hadde hodet sitt i fanget mitt... Jeg kunne ønske jeg hadde bilder av det - dere hadde smeltet.

Denne gutten har fått til og med Andreas til å bli hestefrelst - ja, dere hørte riktig. Tassen er så snill og flink med ham, til tross for at Tassen ikke liker å bli ridd av stort andre enn meg. Likevel er han flink og lydig slik han alltid er. Min lille elskling..

Her er min lille sjarmør som føll.. Slik han så ut når jeg fikk ham =)

Jeg makter ikke tanken på å miste ham. Jeg lover dere - jeg ville ha gjort alt for å få det til å ordne seg! Jeg vet at jeg ikke har vært så mye hos ham, men jeg sliter med så mange problemer. Klarer ikke å få meg til å gå ut av huset noen ganger.. Men når jeg først møter ham blir jeg møtt med et høyt vrinsk av en gullgutt som er glad for å se mammaen sin.

Jeg har ikke ord for hvor jævlig alt føles nå. Jeg må ringe mattilsynet snart, og høre om de kan hjelpe meg - og om hva i alle dager jeg skal gjøre. Men jeg klarer ikke. Bare hulker og gråter, og trenger så jævlig å ha noen her akkurat nå... Jeg trenger en klem, og lovnaden om at alt kommer til å ordne seg. Selv om jeg vet at ingenting kommer til å gå bra. Jeg kommer til å miste en av de eneste som faktisk betyr noe for meg. Jeg kommer til å miste den lille babyen min... Jeg klarer ikke dette. Jeg klarer det virkelig ikke.

De fleste har vært i den situasjonen jeg er i nå, og de fleste har tenkt min tanke. "Hvem kan man egentlig stole på?". Jeg sitter her med en følelse av ensomhet, og det å ha blitt forlatt. Det er så mye som skjer etterhvert som vi blir eldre - og mye av det er vanskelig å takle. Mennesker du elsker og stoler blindt på forlater deg når du trenger dem mest. De som har sagt setningen "Du vet at du kan fortelle meg alt" ender alltid opp med å enten spre ordet for hele verden, eller stikke av fordi det du nettopp har sagt er for vanskelig for personen å takle. Det er forståelig at det er vanskelig for noen å høre på det jeg har å si, nettopp fordi det er ting jeg har opplevd som er vanskelig for andre som ikke skjønner meg å forstå seg på. Men hvorfor si til meg at jeg kan fortelle deg alt, når du stikker av når jeg har fortalt deg bare en bitteliten ting? Det kan jeg ikke forstå. Det er helt greit om du vil ha et forhold til meg hvor jeg later som om alt er okay, men vær så snill; om det er slik du vil ha det - ikke fortell meg at jeg kan snakke med deg om alt!

Jeg skriver dette av mange grunner. Den ene grunnen er at de få menneskene jeg har valgt å åpne meg til har alltid dratt sin vei. Det har ikke vært snakk om mange, det er vel 3 mennesker i hele verden jeg virkelig har åpnet meg for - og hvor er de menneskene nå? Den ene brukte meg på det groveste både fysisk og psykisk. Den andre prøvde å ha sex med meg, og når han skjønte at jeg ikke ville det så var han ute av livet mitt - etter å ha kalt meg for sin soulmate, at han elsker meg og at han alltid kommer til å stille opp for meg. Den tredje sa en dag "Du må virkelig fortelle meg noe av livet ditt om vi kan være venner, det kan ikke bare gå en vei" og når jeg fortalte henne noe så lite som at jeg er redd for å få tilbake anoreksien, så sa hun bare "Tusen hjertelig takk for at du ødela nattesøvnen min, jeg har faktisk en prøve på skolen i morgen og nå kommer jeg til å ligge våken og bare tenke på deg. Tusen hjertelig takk, jævla fitte" og så dro hun sin vei. Henne har jeg ikke snakket med siden.

Nå sa jeg nettopp til kjæresten min at jeg var lei meg og trengte å ha ham i nærheten, bare en liten stund (ikke det at han hadde planer om å gå sin vei, vi lå jo tross alt i samme seng og så på TV). Hvor er han nå? Han sa at han skulle på do, men jeg tipper at han har lagt seg på sofaen til broren min. Det er så irriterende! Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, bortsett fra å skrive et langt innlegg på bloggen om hvor ufattelig trist jeg egentlig er. Jeg vet at Andreas kun vil meg godt, men hvorfor maser han hele tiden om at jeg må fortelle ham hva som er galt når jeg er nedfor, for så å bare dra sin vei når jeg forteller at jeg trenger ham? Om det er slik det skal være, får jeg klare meg på egenhånd. Det er jo ikke det at jeg egentlig trenger noen heller, men når de sier slike ting som at jeg må fortelle når noe er galt, forventer naive meg at det er det de mener også og ikke bare noe de sier.

Jeg hater å være alene, men jeg blir tvingt til det. Det er en person i livet mitt som nettopp har komt inn i det, som har satt dype spor i hjertet mitt som aldri kommer til å gå bort. Denne jenta har forandret meg innvendig. Fått meg til å skjønne at "Hey, jeg betyr faktisk noe.." og vist meg at verden slett ikke er ond. Hun har opplevd mye vondt i livet sitt, men hun står der - kanskje ikke så sterk som mange tror, men hun står der. Hun er her, og det er mer enn bra nok. Hun smiler og ler - selv om sjelen hennes noen ganger er i fyr og flamme av ødeleggelse. Uten å gå inn på det hun har opplevd skal dere vite at mine følelser og mine tap aldri kan måles med det hun har gått igjennom. Men det er likevel ikke det som gjør meg så knyttet til henne. Vi er så like, og det er ingenting som føles unormalt å snakke om rundt henne. Jeg vet at hun gjennomskuer meg om det er noe galt, og like mye som jeg stiller opp for henne, stiller hun opp for meg. Hun kan snakke med meg om sine sorger og gleder, og jeg kan snakke med henne om mittt. Det er så herlig, så inderlig godt å vite at det finnes godhet i verden. Jeg kunne ønske jeg kunne tatt bort alt det grusomme hun har opplevd, og ført det over på meg. Jeg vil så gjerne være grunnen til smilet hennes - jeg vil så gjerne vise henne at verden er et godt sted å være, akkurat som hun har lært meg. Jeg vil redde henne. Få henne bort fra grusomheten. Jeg vil at vi skal komme oss ut og oppover sammen. Jeg kommer aldri til å vike en centimeter bort fra din side, jenta mi. Vit at jeg alltid kommer til å stille opp for deg, og det finnes ikke en eneste ting jeg ikke ville ha gjort for deg. Du gjør livet mitt verdt å leve, enkelt og greit. Om du en gang ser meg smile, så ikke tvil på at grunnen til smilet er deg. Ikke tvil på at grunnen til latteren min er deg. Ikke tvil på at neste gang du ser meg i live, så er alt takket være deg. Min soulmate, vet du hvor mye smerte du har unnlatt mine nærmeste å føle med tapet av meg, bare ved å være de selv? Aldri dra fra meg, soulmate. Da vet jeg virkelig ikke hva jeg gjør. Jeg kan miste det meste, men ikke deg. Det hadde jeg aldri klart.

---

Nå i det siste har jeg lest om utrolig mange som ikke vet hva de skal blogge om, og enda flere av de som unnskylder seg med at de ikke har blogget på en stund nettopp av den grunnen. Derfor tenkte jeg (snille meg..) at jeg skulle lage et innlegg over hva jeg vil lese om i bloggene og hva jeg ikke har interesse for å lese om. Jeg har også satt opp en liste nederst over hvilke blogger jeg følger hver eneste dag - både et tips slik at dere vet hva dere kan skrive om (uten å kopiere fra de bloggene jeg linker til!) og som et tips til hvilke blogger også du burde følge.




JEG VIL IKKE LESE:
1. Hva du har gjort på i dag. Altså det er greit å komme med en oppsummering av dagen, men blogger som "Hei, i dag har jeg vært hos Catrine og så dro vi til Pål og Pål hadde besøk av Kristian og så var vi der bare der egentlig, ja hos Pål liksom. Og så dro vi til butikken da for å kjøpe litt godteri og sånn, og så der så møtte vi på Helene og det var jo kjempegøy. God natt!" De blir ikke lest av meg for å si det slik.

2. Skrive på dialekt. Jeg har en utrolig merkelig dialekt selv - en blanding mellom Ålesunder, Vigring, Valderøying og noen ord som popper ut både på Dansk og Engelsk noen ganger. Betyr det at jeg skal skrive slik? Nei, det syns jeg er utrolig irriterende. Jeg syns for så vidt at nynorsk er grusomt å lese også, så jeg holder meg kun til bokmål. "Neis, i dag hekje ej jort så jævlig mykje egentli, men ej he jaffal rydda romme mett å sånn dåeh.." - Ja, slik hadde jeg skrevet om jeg skulle ha skrevet på dialekten min. Hvor fristet er du til å lese videre på det innlegget? Det er godt mulig at jeg er den eneste som ikke klarer noe annet enn bokmål, men dette er i alle fall min mening. Dialekt er flott det, å høre på men ikke å lese!

3. Altfor mange detaljer. Om du har bestemt deg for å skrive ned hva du har gjort i dag er jo det for så vidt greit, men jeg vil ikke lese så altfor detaljert om hva klokka var når du spiste, hva du spiste, når du gikk på do og hva du gjorde der. Det syns jeg blir litt for mye. Ikke misforstå: det er greit å lese hva du har hatt til middag egentlig - det kan jo være tips til oss andre?

4. Fjortissuttrykk. Jeg har nevnt det med dialekt, men tenkte at jeg måtte nevne de fjortissuttrykkene som er å lese over alt på bloggene. Som for eksempel: Azza, lizzom, lixom, jezz.. Jeg orker det bare ikke! Jeg er vel kanskje litt slem nå, men det får bare være. Slike blogger hopper jeg fort over, sikkert fordi jeg forbinder dem med blogger jeg har skrevet om på de andre punktene.


JEG VIL LESE:
1. Noe som er viktig for samfunnet. Eksempler på det er bruk av pels/skinn, homofiles rettigheter, hvordan ungdom har utviklet fra gamledager til nå, psykiske lidelser, sykdommer, hvordan realiteten egentlig er osv. Det er mye av dette som engasjerer mange av oss - i hvert fall meg. Om du kan skrive på dialekt og skrive om noe som er så viktig som eksemplene jeg har skrevet om (eller noe lignende selvfølgelig!) så er det garantert noe som får meg til å lese det og ikke klare å konsentrere meg om noe annet.

2. Ærlighetsblogger. Som min egen, selvfølgelig. Jeg skriver åpent om mine problemer (skjuler selvfølgelig informasjon som kan komme tilbake på menneskene det omhandler, så det blir sensurert). Jeg er sikker på at de aller fleste har opplevd noe de mener er grusomt, og særlig når det er snakk om sykdommer (både fysisk og psykisk) eller traumatiske opplevelser (voldtekt, miste noen for døden, selvmordstanker). Det er så viktig at alle ute i verden får se hvilken realitet mange barn/ungdom/voksne har! Kanskje det vil lære noen å sette pris på det man har, og ikke bry seg om at sminken ikke er perfekt eller at håret kanskje er litt bustete til tross for alle timene du brukte på å fikse det? Det å få et innglipp i hvordan andre har det - selv om det selvsagt er grusomt å lese om - er noe som virkelig engasjerer meg. Jeg vil gjerne vite hvordan andres liv er og hva de går igjennom. Jeg håper mange, mange, mange mennesker leser mine innlegg som handler om det jeg har opplevd, ikke fordi jeg vil ha oppmerksomhet men fordi jeg vil at dere skal tenke dere om. Dette er ikke bare min realitet, men manges realitet. Det er så utrolig mange som går igjennom dette med følelsen av å være alene - det er det ingen som fortjener!

3. Morsomme innlegg. Med ironi! Ikke det at "Jeg eeeeelsker skole.. Not" er så veldig gøy å lese, men om du får noe ut av det på en måte. Er ikke så veldig flink til å gi eksempler på det akkurat, men i alle fall en god bruk av humor er morsomt og engasjerende. Bare det å skrive om lekser kan bli ganske morsom om du bruker ironi!

Det var noe av det jeg setter stor pris på i en blogg. Liker også veldig godt å lese om livet til unge mødre av den enkle grunn at jeg kunne ønske jeg levde akkurat det livet - som en mamma. Skal ikke legge ut linker før jeg har spurt om å få lov, men de kommer om jeg får tilatelse til å "reklamere" for sidene deres.


BLOGGER JEG FØLGER:
Regine Stokke - Denne jenta har dere nok alle hørt om. Hun sliter med kreft og skriver åpent og ærlig om både sykdommen og hennes liv på bloggen sin.

Trine Camilla - Hun skriver helt utrolig, både når det gjelder morsomme og alvorlige tema. Hun er mitt blogg-forbilde rett og slett, det finnes det ingen tvil om. Hun kommenterer tilbake til alle som kommenterer henne, og er flink til å lese innlegg og ikke bare tenke på lesertallet på sin egen blogg. Om hun noen gang slutter å blogge kommer jeg til å vurdere å slutte med det selv - så ille er det "forholdet" jeg har til bloggen hennes. Anbefaler alle å ta en tur innom - du kommer ikke til å angre.

Mari.. - Hun skriver som regel korte tekster, men til gjengeld har teksten en mening. Hun engasjerer leserne med "Hva kler hun best" for eksempel, eller tips til filmer man bør lese. Hun er utrolig aktiv,  og jeg finner noe nytt på bloggen hennes nesten hver gang jeg titter innom - herlig!

Caroline Bjerkan - Hun har utrolig gode designtips, og det var slik jeg fant hennes blogg. Hun skriver på en utrolig god måte som engasjerer, og også om viktige tema og andre tema som kan hjelpe oss lesere, som for eksempel "Hvilken frisyre passer deg". Utrolig bra blogg, og tusen takk for utallige gode designtips!

Silje Helèn - Hun lever det livet jeg vil leve, som en småbarnsmor med en helt herlig datter. Det var ikke det som var planen for mitt liv - skjebnen ville det annerledes enn å la meg holde mitt lille barn i armene akkurat nå. Men det gir et nytt håp å lese blogger som Siljes hvor mye omhandler Celine og det ansvaret det er med å ha barn. Hun gjør meg babysyk, og lar meg komme mer inn på hva det egentlig vil si å være ung mamma!


Q:
Har du noen favorittblogger du leser hver dag? Hvilke?
Hva setter du pris på å lese om i en blogg?
Hva liker du ikke å lese om?
Er du enig i punktene jeg har satt opp for de jeg liker og ikke liker?